Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
I boken ”Ur minnet och dagboken” av B Wadström er det gjengitt en rystende drøm. Denne drømmen ble skrevet ned den 30. mai 1843 av en prest som tilhørte den skotske statskirken. Den foregående dagen, den 29. mai som var en søndag, hadde han kommet sliten hjem om ettermiddagen. Om kvelden skulle han ha sin tredje preken. Han la seg på sofaen og sovnet. Han drømte at han vandret i en hage. Der oppdaget han i drømmen en av sine nærmeste venner, en sjelesørger med stor arbeidsinnsats og med rike gaver. Vennens ansikt var preget av dyp angst, med spor av en heftig sinnsbevegelse, forårsaket av bitre samvittighetskvaler. Vennen i drømmen spurte pastoren som drømte hvilken tid på dagen det var. ”Fem på halv fem”, svarte han. Da vennen hørte dette sa han, dypt fortvilet: ”Da er det bare en time siden jeg døde – og jeg er fortapt!”. Den drømmende pastoren spurte: ”Fortapt? Hvor forferdelig! Hvorfor?” Vennen svarte: ”Det er ikke fordi jeg har vært lat i min tjeneste, heller ikke fordi jeg ikke har forkynt det rette evangeliet, eller fordi jeg ikke har været til nytte for noen sjeler. For det er mange som kan vitne om at de gjennom min forkynnertjeneste har fått høre sannheten slik den forkynnes i Skriften. Men det er fordi jeg har søkt menneskers bifall mer enn jeg har søkt Guds ære. Og i sannhet har jeg fått min lønn: Menneskers pris på jorden, og Guds dom i evigheten”.
Etter at den avdøde presten hadde sagt disse ordene forsvant han plutselig. Pastoren våknet med drømmen klart i minne. På vei til kapellet traff han en bekjent som spurte ham: ”Har du hørt hvilket stort tap vår kirke har lidt ved den fortreffelige N.N’s død?” ”Nei”, svarte pastoren, sterkt opprørt over denne meddelelsen, og med drømmen ennå i minnet. Han spurte etter dagen og timen da N.N. hadde dødd, og fikk til svar: ”Denne ettermiddagen klokken fem på halv fire”. (Så langt ”Ur minnet och dagboken”).
Vi skal være forsiktige når det gjelder drømmer. Bibelen taler om at det er Gud alene som dømmer. Men denne rystende drømmen, om den er sann eller ikke, burde bli en alvorlig påminnelse til oss som er Ordets forkynnere og som ennå lever i nådens tid. Et menneske går ikke fortapt på grunn av for eksempel ærgjerrighetens synd. Men denne synd kan lede til frafall fra livet i Guds Sønn. Vi blir frelst av bare nåde, for Jesu skyld. Om et menneske faller fra skyldes dette at det faller ut av troens nådeliv i Jesus Kristus, og ikke lenger lever i evangeliet (Joh 16,8-9 og 1 Joh 5,11-12).
Gud vet om våre svakheter og våre mangler som forkynnere, og Han fordømmer oss ikke for at vi ikke formår å tale så klart som vi skulle ønske. Herren fordømmer oss heller ikke for at vi faller i ærgjerrighetens synder. Men en helt annen sak er det å akseptere sin ærgjerrighet, og bevisst fortsette med å strebe etter menneskers pris og bifall, for eksempel fra beleste teologer, fra venner eller fra forsamlingen. En spesiell fare for oss forkynnere er nok dette å søke å oppnå forsamlingens anerkjennelse og pris. Vi kan for eksempel være engstelige for at vår tale skal være preget av ”forbud”, og vi ønsker ikke å bli oppfattet som syndekatalogspredikanter av våre tilhørere.
Men har ikke dette ført til at mange synder og farer, som også finnes i de kristnes hverdagsliv, sjelden blir nevnt i vår forkynnelse? Det er sant at de indre syndene og hjertets dype forderv – slik som egenrettferdighet, utro og hovmod – er det grunnleggende problemet. Men hvordan vil det gå med vingårdens plantning om det ikke også blir advart mot de ytre syndene, som for eksempel avguderi, helligdagsbrudd, løgn, baktalelse, hevn, prestisje, uforsonlighet, uærlighet, utukt og verdslig underholdning (øynenes lyst og kjødets begjær). Disse eksemplene på kjødets gjerninger er rever som trenger inn i vingården (Høys 2,15).
Hvordan er det for eksempel med våre hjem? Nå skal vi ikke gjøre til synd det som ikke er synd. Gud forbyr ikke avkopling og slike ting som er severdige, lesverdige eller hørverdige. Men vi blir lett avstumpete, og djevelen gnir seg i hendene av glede når han merker at disse revene, dvs. synden og kjødets gjerninger, får gå løse og frie. Også våre lemmer, som øyne og ører, kan nyttes i syndens tjeneste. Disse synder er tilsynelatende små og ufarlige rever, men likevel så farlige dersom de får gå løse og frie, dvs. bli akseptert i våre liv. Da ender det hele opp i navnekristendom og hindrer vekkelsen og fornyelsen. Herrens ord sier: ”Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene!” (Høys 2,15).
Om jeg får være litt personlig så tror jeg at en forkynner som i sin forkynnelse tar opp den kristnes forhold til verdslig underholdning (underholdning som forherliger synden, og som ikke passer i Jesu selskap) snart vil bli stemplet som en syndekatalogspredikant. Hjemmet har likesom blitt den sonen der man kan se, lese og høre på alt mulig som kommer direkte fra djevelens enemerker. Det har for eksempel blitt stadig mer vanlig at mennesker som bekjenner seg som kristne hører på rockemusikk – musikk fra djevelens alter. Det har blitt så ufarlig, og når det advares mot dette i forkynnelsen oppfattes dette lett som lovisk forbudsmentalitet. Hvorfor har det blitt slik?
På 1940-50 tallet advarte våre fedre mot kino på grunn av faren for at utuktens og verdens ånd skulle innta hjertet. Men i dag vet vi at filmen for lenge siden har hatt sitt inntog i våre hjem. Filmen og underholdningsindustrien spiller på menneskenes lidenskaper. Det blir gjort i en innpakning som bedrar.
I dag har vi datamaskinen i våre hjem, til stor nytte og hjelp, men også til stor forførelse. Ja, datamaskinen er en svært farlig fristelse. I datamaskinen finnes alt. Meget lett kan man klikke seg inn på hvilke sider som helst, og hele verden med dens fristelser og forførelser åpner seg. Ved bruk av datamaskinen kan dette enklere skje i hemmelighet.
I Esekiel 14,4 får vi en alvorlig hilsen fra himmelens Gud, en hilsen som går rett inn i vår tid: ”Så sier Herren Herren: Hver den av Israels hus som gir sine motbydelige avguder rom i sitt hjerte og setter det som er ham en fristelse til synd, for sine øyne, og så kommer til profeten, ham vil jeg, Herren, selv svare for hans mange motbydelige avguders skyld”.
Skriften forkynner oss at vi ved troen er Guds Ånds tempel, og at Kristus bor i oss: ”For Guds tempel er hellig, og det er dere” (1 Kor 3,17). Paulus skriver også: ” …Kristus lever i meg” (Gal 2,20). Kristus levde i Paulus og den samme Kristus lever i alle kristne som er Guds tempel. La oss be med salmisten: ”Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!” (Sal 119,37).
Betty Ehrenborg Posse har skrevet følgende sang: ”Kanske håller dig ett hinder, hemligt kvar i världens lopp. Kanske blott en synd dig binder, alltför kär att offras opp? Vakta dig, o låt den fara! Annars skall den synden vara, dig en osäll, dödlig snara, som fördärvar kropp och själ.”
Vi skal ikke bare forkynne loven, og vi skal ikke bare forkynne evangeliet, men vi skal forkynne hele Guds råd. Det er evangeliet, både korsets og oppstandelsens evangelium, som gir liv og som bevarer troslivet. J.C. Heuch skriver: ”Den som vil fjerne ordet om korset og likevel mener seg å kunne bevare troen på frelsen i Kristus, han dreper troslivet”. Luther sier: ”Dersom evangeliet ikke forkynnes så fritt at det kan misbrukes, så er det intet evangelium”. Vi skal ikke slå av på evangeliet, for da dør fårene av underernæring. Det er evangeliet om Jesu STEDFORTREDENDE lydighet, lidelse, død og oppstandelse som gir liv. Det er tilgivelsens evangelium – evangeliet om Jesu blod som renser fra all synd – det er dette evangeliet som gir liv og som fornyer menneskene. Det samme evangeliet demper også syndens makt i det troende menneskets liv. Både troen og helliggjørelse henter næring av evangeliet om Jesus Kristus.”Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!” (2 Tim 2,1). Jesus er vår eneste rettferdighet for Gud. På dette henger selve livet.
Vi må regne med at tilhørerne befinner seg i forskjellige sjelstilstander og at hver tilhører er utsatt for en kamp i åndeverdenen. Det er derfor alvorlig dersom vi tenker slik: ”Min eneste oppgave som forkynner er å styrke og oppmuntre Guds barn ved evangeliet. Å advare og vekke uro ved loven er ikke mitt kall”. Nei, dette er en ubibelsk tanke. Paulus skriver: ”Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener” (Gal 1,10). Herren sier til profeten Esekiel: ”Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtsstein i hans vei – han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd. De rettferdige gjerningene som han har gjort, skal ikke minnes. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare. Og du har reddet din sjel” (Esek 3,20-21). Alvorlige ord!
En Ordets forkynner som har Guds Ånd skal få kjenne hvordan Guds Ånd uroer ham når ærgjerrigheten (ærelysten) reiser seg i hans hjerte. ”Jeg har mer søkt menneskers anerkjennelse enn Guds ære”. Det skaper en bønn til Gud om tilgivelse og hjelp. Men dersom man derimot begynner å dysse ned Guds Ånds røst, og fortsetter med å heller søke menneskers anerkjennelse og pris enn Guds ære, da blir samvittigheten sløvet. Man aksepterer sin ærgjerrighet og man går inn for å beholde forsamlingens anerkjennelse ved at man i forkynnelsen bevisst tier og skåner kjødets gjerninger eller egenrettferdighetens eller hovmotets synder. Johan Arndt skriver i boken ”Den sanne kristendom” (bok 1 kap 33): ”Det hjelper ikke om et menneske hadde fått de største og herligste gaver av Gud. Hvis det søkte ros, berømmelse, ære, kjærlighet og nytte for seg selv, i stedet for å søke Guds ære og sin nestes forbedring framfor alt annet, var alle slike gaver en avskyelighet for Gud. Det ble ikke annet enn synd, til en gift og til en døds-lukt til døden for det mennesket”. Dette er ord til ettertanke! Å leve i ærgjerrighet dreper troen i forkynnerens hjerte. Jesus sier: ”Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke” (Joh 5,44).
Det er ingen lett oppgave å forkynne, og vi svake forkynnere trenger til Guds nåde og de kristnes forbønn. Etter Skriftens ord som er rettet mot oss alle – også mot oss forkynnere – lyder det: ”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt” (1 Kor 11,31). Ja, vi trenger å dømme oss selv, og ydmyke oss under Guds mektige hånd, bekjenne våre synder og be om nåde. Da blir vi ikke dømt. Vi trenger å holde oss nær Herren Jesus og Ordets løfter. ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Joh 1,7).
(Overs: J.E.Aasmundtveit)