Lov/ evangelium og moderne karismatikk

Av Oddvar Dahl

For ikke lang tid siden foregikk det en debatt angående evangelisk-luhersk teologi og moderne karismatikk. Jeg vil gjerne komme med noen synspunkt i den forbindelse.

For min del har jeg iakttatt den såkalte ”karismatiske bevegelses” inntreden på norsk kirkemark fra 1970-tallet og fram til i dag. Og jeg vil bare kort si: Hadde det kun blitt fokusert på tjenesten og nådegavene, slik som for eksempel Paulus sier:” Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk” (1 Kor.14,1), da skulle jeg ikke sagt noe, for dette trenger vi virkelig å høre!

Men den såkalte ”karismatiske bevegelse” kom med en ubibelsk grunnholdning til lov og evangelium. Det var en så alvorlig avsporing i forhold til Skriften at flere lutherske organisasjoner sa klart NEI til denne åndsbevegelsen. Og det burde vi fortsatt gjøre!

Faren ved denne villfarelsen er jo i sin ytterste konsekvens at tilhørerne hindres i å få se inn i det frelsende evangeliet om Jesus som stedfortrederen. I stedet blir hovedfokus satt på en menneskelig bestemmelse med bønn om guddommelig kraft til å forvandles!

”Når du har omvendt deg, kan ikke du gjøre mer, - da overtar Gud” (Aril Edvardsen, sitat fra en tale). Man er altså ikke helt fortapt, men har en fri vilje både til å omvende seg, søke Gud og tro. Å bli frelst blir altså et samarbeidsprosjekt.

Det er nemlig en nøye sammenheng mellom lovens og evangeliets virkning. Disse to lærdommene må ikke blandes sammen angående innhold, men virke side om side i forkynnelsen. Ellers føres tilhørerne vill. Luther sier: ”Hvis den ene (loven) går til grunne, så går den andre med. Men når den ene prekes rett, så bringer den andre med seg”. Kort sagt: Får ikke loven gjøre sin dødende gjerning, (Gal 2,19) dør heller ikke den falske tro som vi av naturen har, at vi nok skal klare dette ved Guds kraft. Og når Bibelens lære om syndefordervet svekkes, blir det heller intet hovedfokus på evangeliet om Jesu stedfortredergjerning! Da blir evangeliets ord en selvfølgelighet for hjertet, og da begynner det å bli kjedelig alt sammen! Dette lider vi under også i bedehusene våre!

Hvor går så vegen?

Noen tar i bruk den karismatisk-innspirerte lovsangsteknikken. Og så er det plutselig ikke så kjedelig lenger. Vi så helt ekstreme utslag av dette på TV fra Lakeland. En såkalt lovsangsstrofe kunne synges igjen og igjen i opptil 45 min med stor suggererende effekt. Folk lå og skalv, svaiet, ravet rundt og så videre. Dette opplevde de ikke som kjedelig! Men det er en alvorlig hake ved det: Det er ikke kristendom! Det er falske åndelige stimulanser. Dette har Olav Valen Sendstad advart mot for lenge siden i boka: ”Drømmen om den frie vilje”. Han sier: ”Den som sammenblander lov og evangelium sammenblander synd og nåde, og det er den verste blindhet som kan forekomme i et menneskes liv. Og hva mer er: Den som sammenblander lov og evangelium så det ikke blir forskjell, han blander dag og natt så alt blir skumring, - og kunstig lys blir nødvendig, men han sammenblander også liv og død, så alt blir halvdødt, - og falske åndelige stimulanser blir nødvendige.”

Helt annerledes blir det når samvittigheten blir truffet av Guds lys i loven og man må si med Jesaja: ”Ve meg! Jeg er fortapt!” Da får Guds utsendte serafer det travelt også i dag med å formidle evangeliets ord om syndernes forlatelse fra sonofferalteret, Golgata. (Jes 6,5-7).

Og da lærer Gud synderen hva sann lovsang er: ”Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren” (Salme 40,4).

Ja, måtte dette skje!