Det tause skriket er et rop om hjelp. Barnet roper: Pappa, kom og hjelp meg! Det begynner i angst: Mor har overgitt seg til mine fiender! Det slutter i fortvilelse: Det finnes ingen far! Skal denne fryktelige erfaringen få det siste ordet? I så fall er det ute med oss. Men hva gjør en mann med et forlatt spedbarn han finner i parken en morgen? Går han bare forbi? Ingen barn skulle trenge å rope: Pappa, hjelp meg! Forgjeves, så lenge det finnes en mann som hører skriket. Kommer ikke pappa, så kommer han.
Når det gjelder liv og død for et barn, kan ingen mann løpe fra sitt kall til å være far. Han kan ikke toe sine hender og si: Det er ikke min unge. Når ingen pappa stiller opp på sykehuset for å berge sitt barn, må noen annen gå i hans stede. De som har hørt skriket.
Så elementært må vi begynne, om vi vil bøte mannens svik og gjenreise det gode farsbildet i vårt folk.
(Fra ”Dagbok fra celle 13”)