Vi møter Gud på to forskjellige måter i Bibelen. På den ene side møter vi Gud som den strenge, den høyt opphøyde og allmektige. Ham kan en godt bli redd for. Og når en er en synder er det også grunn til å bli redd for ham. Men på den andre siden møter vi også Gud som den kjærlige far, som slår armene om oss og sier: Mitt kjære barn! Når vi møter Gud slik, får vi lyst til å komme nærmere, ja, sette oss inn til ham.
Jesu disipler sa på et tidspunkt til Jesus: ”Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler” (Luk 11,1). De hadde merket Jesu inderlige forhold til sin Far når han bad. Og det forholdet ville de også gjerne ha til Gud.
Nå var de jo jøder. De kjente godt Gud. De hadde i alle fall hørt om ham gjennom hele sin oppvekst. De kjente også godt til bønn. De hadde hørt prestene si fram bønner oppe i templet. De hadde opplevd rabbinere som bad til Gud i synagogen. Deres forfedre hadde bedt Davids salmer ved høytidene der hjemme. Og de hadde også selv mange ganger sagt fram disse bønnene.
Men de bad ikke! De bare sa fram bønnene. De siterte dem. De kunne dem utenat. Men samtidig opplevde de at Gud var fjern. Han var den strenge, den høyt opphøyde og allmektige Gud. Bønnene skulle nok holde ham litt på avstand, for det var farlig om han kom for nær. De var jo syndere, og Gud var hellig.
Hos Jesus møtte de denne ærefrykt for den hellige Gud. Men de hadde også merket noe mer i Jesu bønner. Her var det barnet som tillitsfullt talte med sin kjære far. De merket alvoret i Jesu bønner, men de merket også fortroligheten mellom Jesus og hans himmelske Far. Her var det noe som de ikke kjente, og som de ikke hadde møtt hos sine prester og rabbinere.
Og da var det at de sa: Herre, lær oss å be slik som du ber. Vi kjenner godt tjenerens bønn til sin herre. Men vi vil også gjerne kjenne barnets bønn til sin far. For den bønnen kjenner vi ikke.
Det var ved den anledning Jesus lærte dem Fadervår. Han begynte slik: ”Fader vår, du som er i himmelen!” (Mat 6,9). Har du tenkt over at allerede her har vi det dobbelte møte med Gud?
1) At Gud er vår Far betyr at han er helt nær så vi kan være trygge ved ham og tale med ham om alle ting, som et lite barn småsnakker med sin far.
2) At Gud er i himmelen betyr at han er høyt opphøyet, allmektig og utilnærmelig. Denne side ved Gud kjente disiplene fra før. Likevel tok Jesus dette med i sin bønn, for Bibelens Gud har disse to sider: Han er fjern og nær samtidig. Han er streng og mild samtidig.
Hvis vi skal lære den sanne Gud å kjenne må vi møte ham på begge disse måter. Ja, vi må lære å stå for hans ansikt og se ham som an er. Vi må betrakte den spenning det er i Guds eget vesen. Vi må bli fortrolige med den. Det er denne spenningsfylte Gud vi må komme til og kalle far!
Men hvordan lærer vi å leve godt med denne spenningen?
Vi møter altså Gud på disse to helt forskjellige måter i Bibelen. Disse møter med Gud er som å gå inn i to helt forskjellige rom. Når vi møter den ene side ved Gud, er det som om den andre side er borte. Den er inne i et annet rom. Når vi så går inn i dette andre rommet, er det som om Gud skifter karakter.
Det er vanskelig for oss å tenke de to rommene sammen. Vi kan oppleve det slik at Gud veksler mellom å være streng og mild. Og så tenker vi gjerne at Gud er lunefull. Det er ikke godt å vite hvordan han har det i dag.
Men Gud er ikke lunefull! Han er alltid den samme, ”i går og i dag den samme, ja til evig tid ” (Heb 13,8), og den spenningen i Guds vesen er alltid den samme. Han er samtidig fjern og nær, samtidig streng og mild. Slik kjente Jesus sin himmelske far, og slik lærte disiplene å kjenne ham.
Vi skal lese to tekster fra Bibelen som gir oss to svært forskjellige møter med Gud:
”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt ” (Jes 1,18-20).
”Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud ” (Gal 4,6-7).
Disse to tekster er representative, det vil si at vi finner tilsvarende tekster om Gud i hele Bibelen. Vi møter ham i Jes 1 som den opphøyde dommer som kaller oss inn i et oppgjør med seg: ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren.” Dermed sier han jo: Kom med inn i min rettssal! Der vil du møte meg som den opphøyde dommer. Jeg vil konfrontere deg med din synd, og jeg vil uttale den dom over synden som din samvittighet allerede har gjort deg oppmerksom på. For du vet det jo godt: Du er skyldig!
Kom med inn i min rettssal, sier Gud, så du kan få denne dommen uttalt over ditt liv.
Det er da en underlig invitasjon! Hvem vil ta imot den? Jo, det vil det menneske som har lært seg selv å kjenne. For som sagt; samvittigheten gir Gud rett. Allerede før vi møter Gud i Bibelen, hører vi hans stemme tale i vårt hjerte. I samvittigheten hører vi kjærlighetens røst. Det er en god røst. Den vil oss noe godt. Og likevel føles den ofte ubehagelig, for den gjør oss skyldige. Den avslører hvor selvopptatt vi er. Vi lever ikke opp til kjærlighetens krav.
I samvittighetens tale møter vi kjærligheten som den fjerne, den høyt opphøyde, den utilnærmelige. Det er Gud som taler til oss i samvittigheten. Han dømmer oss fordi vi ikke elsker som han elsker.
Det er lett å flykte fra denne dommen. Vi sløver samvittigheten ved å overhøre den igjen og igjen. Vi skjærer kravet ned til noe som vi kan holde. Og så synes vi at Gud er hard og urettferdig når han likevel dømmer oss. Vi er jo ikke verre enn de andre, sier vi.
Nei, det kan nok være. Det er bare ikke godt nok. Gud krever at vi skal være som han er. Peter sier det slik: ”Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig” (1 Pet 1,15-16). Det vil si at vi skal elske som Gud elsker. Og vi vet det egentlig godt, for samvittigheten sier det samme. Den røst som vi hører inne i oss selv, er intet annet enn kjærligheten som krever oss til ansvar. Den sier: ”Du skal være som jeg er! Du skal elske som jeg elsker!”
Samvittighetens røst er kjærlighetens røst. Samtidig er denne røst det første av to møter med Gud selv. Han fører deg inn i sin rettssal og dømmer deg skyldig.
Men når du gir ham rett skjer det noe merkelig. Du hører dommeren oppe fra det høye dommersete frifinne deg for all din skyld. Han sier til deg som vi leste før: Selv om dine synder er røde som skarlagen, skal de bli hvite som snø, for jeg tilgir deg all din skyld!
Det er noe av en rutsjebane. Vi hører dommeren tordne i vår samvittighet: Kom, la oss gå i rette med hverandre. Kom med inn i min rettssal så jeg kan dømme deg. Og vi går motvillig inn der. Vi vet godt hva som skal skje. Men vi må også erkjenne at han har rett. Kjærligheten har rett når den anklager og dømmer oss. Men når vi gir den rett, hører vi en svært overraskende dom.
Jesaja opplevde det samme. Da han så Gud sitte på en høy, opphøyet trone, slo han øynene ned og sa: ”Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper... Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud ” (Jes 6,5). Jeg er en synder! Jeg kan ikke tåle å se den hellige Gud.
Men så lyder det oppe fra dommeren: ”Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet ” (6,7).
Det var uventet. Jesaja regnet med en helt annen dom. Men dommeren frifant ham. Og slik gjør Gud med enhver som gir ham rett i hans dom. Senere sa Gud gjennom Jesaja: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu” (43,25).
Om vi lar Gud være hva han er, den høyt opphøyde, den strenge og utilnærmelige dommer, så uttaler han den samme dom over oss som over Jesaja: ”Jeg utslette dine misgjerninger". Nå er din skyld fjernet, og din synd er sonet. Det er også en slags dom, nemlig en frifinnelsesdom. Og der ender det første møte med Gud: Din dommer blir din forsvarer. Han har selv sonet din synd. Den ble lagt på din dommer, og så sonet han synden i stedet for deg. Han ble din stedfortreder. Dette forteller samvittigheten deg ingenting om, for samvittigheten kjenner bare Guds lov, og Guds lov kjenner ikke til forsoningen.
Men Gud har talt om dette til Israels profeter og apostler. Derfor må vi lytte til dem om vi skal høre at synden er sonet. Bare i Bibelen hører vi dommeren uttaler frifinnelsen, for bare i Bibelen hører vi om grunnlaget for denne frifinnelse: Synden er sonet ved et stedfortredende sonoffer. Det er Gud selv som taler slik i Bibelen. Han tilsier oss syndenes forlatelse for intet. Møtet med Gud i rettssalen ble først til dom og siden til frifinnelse for oss.
Men samtidig er dette begynnelsen på det andre møte med Gud. Vi les i Gal 4 at vi er Guds barn. Han har gitt oss barnekår og arverett hos seg. Nå beveger vi oss fra Guds ene rom inn i Guds andre rom. Det første rommet er rettssalen. Det andre rom er dagligstuen.
Vi gikk motvillig inn i rettssalen. Der inne begynte det hele svært forutsigbart med anklage og dom. Men da vi ga Gud rett, ente det helt uforutsigbart. Dommeren frifant den skyldige.
Ja, mer enn det. Han tok oss ved hånden og førte oss fra rettssalen inn i sin dagligstue. Og så sa han: Nå er jeg din Far! Alt mitt er ditt, for du er mitt barn og jeg elsker deg! Fra nå av har du rett til å komme og gå i mitt hus. Ja, jeg ønsker at du skal tre fram for meg så ofte du har lyst. Det gir jeg deg barnets rett til. Jeg vil at du daglig skal gjøre bruk av denne rett. Og når du kommer fram for meg, skal du tenke at jeg er din kjære Far, og du er mitt kjære barn, for slik er det!
Da Jesus lærte disiplene sine å be, førte ham dem inn i Guds dagligstue. Jesus sa selv ”Abba, Far! ” til Gud (Mark 14,36). Det arameiske ord Abba ble brukt av barn som snakket med sin far. Og det er tydelig i NT at de første kristne lærte dette intime språket i sin omgang med Gud. Paulus kaller det barnekårets ånd. Han sier: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! ” (Rom (8,15).
Jesus og Paulus lærer oss å møte Gud slik som barn møter sin far. Vi lærer å si: Min kjære Far! Vi lærer å tale fortrolig med Gud. Vi lærer å hvile hos ham, i hans dagligstue.
Bibelen lar oss altså møte Gud i to svært forskjellige rom, rettssalen og dagligstuen. Men den sier også til oss at veien inn i det andre rommet går gjennom det første rommet. Vil du inn i Guds dagligstue uten om hans rettssal, så kommer du bare til rettssalen, og der inne blir du bare skyldig. Lenger når du ikke.
Derfor skal du følge Guds oppfordring slik vi leste den hos Jesaja, og gå med inn i rettssalen. Men før du beveger deg inn der, må du vite hva Guds hensikt er.
Der skal skje tre ting: Først vil Gud dømme deg. Når du så gir ham rett, vil han frifinne deg. Men så langt er Gud jo bare den høyt opphøyde dommer. Selv om an frifinner deg, og selv om det er godt, så er ditt forhold stadig vekk noe forretningspreget og sterilt. Gud er jo fortsatt den opphøyde og fjerne, din konge og din dommer.
Men i det øyeblikk Gud frifinner deg, gjør han også det tredje og siste. Han gir deg en forsmak på det som skal være din erfaring i evigheten. Han slår armene om deg og kaller deg Mitt elskede barn! Han tar deg ved hånden og fører deg inn i sin dagligstue. Gud gjør sitt hus til dit barndomshjem.
Det var dette Jesus mente da han lærte disiplene å si: ”Fader vår, du som er i himmelen.”
Jesus ga dem to svært forskjellige møter med Gud. Ja, han lærte dem å bli stående der inne i disse to svært forskjellige møtene. Det er nemlig en spenning over kristenlivet. Og med det mener jeg ikke at kristenlivet er spennende. Det er det også, men det jeg mener er at der er en spenning i Guds eget vesen, en spenning mellom det høyt opphøyde, det utilnærmelige på den ene siden, og det nære og fortrolige på den andre side. Denne spenningen må vi leve med så lenge vi lever her. I evigheten hjemme hos Gud opphører spenningen. Da vil vi bare oppleve Gud som Far, som fortrolig og som mild.
Men ennå er vi ikke i himmelen. Jesus ønsker at vi skal leve ennå en tid i denne spenningen. Han ønsker også at barnekårets ånd skal triumfere over dommen i vår samvittighet. Han ønsker at vi skal gå gjennom rettssalen for å komme inn i dagligstuen. Og han ønsker at det skal være en daglig erfaring for oss:
At vi
1) går inn for Guds ansikt og taler ut med ham om synden. At
vi
2) hører ham tilsi oss syndenes forlatelse. Og at vi så igjen
3) går hånd i hånd med Far inn i hans hus og kaller det vårt
hjem.
Evangeliet har to sider. Eller rettere sagt at møte med Gud i evangeliet gir oss to erfaringer.
Den første evangeliske erfaring er syndenes forlatelse. Det er frifinnelsen for Guds domstol. Det skjer når vi hører at en stedfortreder har båret vår synd og vår straff. Vi går fri på grunn av det han har gjort.
Den andre evangeliske erfaring er at dommeren kommer ned fra sitt dommersete, tar sin dommerkappe av, slår armene om oss og sier: ”Mitt elskede barn! Velkommen hjem!” Og så går vi sammen med Far inn i dagligstuen.
Så lenge vi lever her på jorden er vi på vei hjemover. Vi skal hjem til himmelen, til Guds hus. Der hvor far er ønsker vi også å være. Når han kommer for å hente oss hjem, enten det skjer ved døden eller det skjer ved Jesu synlige gjenkomst, så opphører den spenningen som vi lever med her på jorden. Fra den tid vil det bare være et rom i Fars hus. Da skal vi ikke lenger se rettssalen, men bare oppleve dagligstuen.
Men allerede her på jorden får vi en forsmak på Guds dagligstue. Når dommeren tar oss på sitt fang og sier mitt elskede barn! Deretter lytter han med en fars oppmerksomhet til alt hva du sier. Han gleder seg med deg når du er glad, og han blir trist sammen med deg når du er trist. Og ikke minst, han lengter etter å kunne ta deg helt i fang og kysse deg! Han lengter etter å legge det fjerne og utilnærmelige vekk. Han lengter etter den dag hvor han kan låse rettssalen og kaste nøkkelen i det himmelske søppelspann. Han gleder seg til bare å kunne være sammen med deg som far og tale fortrolig med deg om alle ting.
Dette ønsker han også å gjøre allerede nå. Han ønsker at du skal komme springende inn i dagligstuen og buse rett ut med det som du har på hjertet.
Men ennå er der en spenning i vårt møte med Gud. Han er både den fjerne, utilnærmelige konge, og den nære, fortrolige far. Slik må det være på grunn av synden. En gang, når synden er fjernet for alltid, skal vi se ham ansikt til ansikt. Og da vil han bare være far for oss og ikke dommer. Så lenge vi lever her fastholder han spenningen mellom dommer og far. Han fører oss igjen og igjen via rettssalen inn i dagligstuen. Men hvor han lengter etter bare å skulle være i dagligstuen.
Dessverre har synet for dagligstuen noen ganger stått for svakt iblant oss. Vi har, i hvert fall i Danmark, beskrevet evangeliet slik at det er Guds frifinnelse av oss inne i rettssalen. Og det er jo sant. For uten denne frifinnelse kommer vi slett ikke inn i Guds dagligstue. Vi får ikke barnekårets ånd. Men til en sann forkynnelse av evangeliet hører begge erfaringer, både frifinnelsen og dagligstuen.
Det er i kristne kretser i dag en tendens til at en slett ikke vil høre om rettssalen. En vil bare høre om dagligstuen. En av grunnene er nok at vi har talt for uklart om de to rom. Men det er farlig å oppsøke Guds dagligstue uten om hans rettssal. Da ender en nemlig i rettssalen, og det blir uten frifinnelse. Vi skal ikke forsøke å ta himmelen på forskudd. Engang skal vi leve uten rettssal og domstol. Men foreløpig hører rettsoppgjøret og frifinnelsen med i den kristne erfaring, ikke bare ved den første omvendelse, men som daglig erfaring. Vi må igjen og igjen tale ut med Gud om synden og motta syndenes forlatelse. På det grunnlag kan vi igjen og igjen tre fram for Gud og kalle ham far.
Jeg forstår godt den tendensen det er i mange kristne kretser i dag. En vil hurtigst mulig inn i Guds dagligstue. En vil gjerne møte ham som far, og en har ikke lyst til å møte ham som dommer. Men det er en farlig tendens, for den fører ikke dit hvor en gjerne vil.
Likevel skal vi passe på hvordan vi reagerer på denne tendensen. Vi skal ikke forlate dagligstuen og bare forkynne Guds rettssal. Men vi skal gjennom rettssalen inn i dagligstuen. Vi skal beskrive rettshandlingen, dommen og frifinnelsen. Det skal vi gjøre når vi evangeliserer, altså når vi vitner for de ikke-troende, og når vi vitner for hverandre i menigheten. Men vi skal også videre. Vi skal beskrive Guds dagligstue for hverandre. Og vi skal selv oppsøke denne dagligstuen. Det gjør vi når vi ber. Og så skal vi tale med hverandre om barnekårets ånd, om fortroligheten med Gud.
Det er denne fortrolighet Guds Sønns Ånd vekker i våre hjerter. Slik leser vi det i Gal 4,6: ”Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! ”
Vi møter det fortrolige barneforhold i Jesu bønner. Det var dette barneforhold til Gud som disiplene oppdaget hos Jesus og som de lengtet etter selv å få. Nå sier Paulus at Guds egen Ånd virker denne fortrolighet inne i oss. Ja, egentlig er det ham selv som roper slik innenfra. Han vet hvor vanskelig vi har for å fastholde dette barneforhold til Gud. Derfor hjelper han oss ved å be slik der vi har problemer med å be. Det gjør han i oss og gjennom oss for å øve oss i barnets fortrolige samtale med sin far.
I evigheten der hjemme i den himmelske dagligstue skal vi alltid tale slik med Gud. Men allerede her og nå må vi øve oss på det. Det vil Hans Ånd hjelpe oss med. Han vil at vi skal tale med forstandige ord som det store barn taler med sin far. Men han vil også at vi skal småsnakke som det lille barnet som legger seg inn til sin kjære far. Han vil at vi skal tale med Gud om synden og syndenes forlatelse. Det vil han daglig øve oss i. Men han vil også at vi skal snakke med far om stort og smått. Det er ikke minst dette siste Paulus kaller barnekårets ånd.
Peter sier om dette: ”Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere” (1 Pet 5,7). Forutsetningen for å komme til Gud med sine bekymringer er at han har omsorg for oss. Det sier han selv at han har. Så må vi også ta ham på ordet og komme fram for Gud med alt det som bekymrer oss. Det er en del av evangeliet at Guds barn kan komme fram for sin far med alle ting.
Ganske sikkert har Gud omsorg for hele sitt skaperverk, også for vantro mennesker. Men de er ikke Guds barn! Dette uttrykk reserverer Bibelen for dem som ved tro på Jesus har fått et helt nytt forhold til Gud. De har fått barnekår, og derfor har de også mottatt barnekårets ånd. Det er denne Ånd som øver oss i å si ”Abba, Fader!” Når vi nå er kommet til tro på Jesus, er vi under løfter som ikke gjaldt før vi kom til tro. Et av disse løftene lyder: ”Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.”
Det kan vi gjøre som det store barnet som taler forstandig med sin far. Men vi kan også gjøre det som det lille barnet som sitter på fars fang og gråter eller småsnakker. Slik blir det en gang. Men allerede nå øver Hans Ånd oss i denne fortrolighet.
Noen ganger har vi bruk for å si bestemte ting til Gud. Så leter vi etter ord, for det er viktig for oss å formulere våre tanker helt presis, slik som når vi drøfter en sak med en annen voksen. Andre ganger har vi bare bruk for å være hos Gud. Så sier vi gjerne også noe til ham, men det er ikke så viktig hva vi sier, bare vi kan få lov til å være der.
Som enhver annen far nyter Gud disse situasjoner. Han gleder seg når det store barnet kommer langsomt gående for å drøfte noe med ham. Og han gleder seg når det lille barnet kommer løpende for å hoppe opp på fanget og være hos far. Så slår han armene om sitt barn og kysser det. Slik er det i Guds dagligstue.
Mens vi lever her på jorden ser vi fram mot Guds dagligstue. Engang skal vi se ham som far, uten spenning mellom fjern og nær. Da skal han bare være nær og fortrolig. Foreløpig lever vi med denne spenning, og vi skal ikke forsøke å komme ut av den. Det er farlig fordi vi ennå er syndere. Derfor kan vi ennå ikke tåle å se ham som han er, ansikt til ansikt. Likevel må vi allerede nå komme inn i dagligstuen, si ”Abba, Fader!” og tale med ham som barnet taler med sin far.
Men foreløpig kommer vi inn i dagligstuen gjennom rettssalen. Vi må daglig bekjenne for Gud. Det vil si; tale ut med Gud om synden, motta syndenes forlatelse og så gå med ham fra rettssalen inn i dagligstuen hvor samtalen fortsetter om alt det andre som ligger både ham og oss på hjerte.
(Bibeltime ved Bibel- på bekjennelseskonferansen på Frøyland forsamlingshus 2014. Oversatt fra dansk)