Vi lever i en tid da det settes spørsmålstegn ved det meste. Moralske og etiske spørsmål er i fritt fall. Bibelen settes til side i lærespørsmål og folk velger seg lærere i hopetall. I slike tider er det svært viktig med godt begrunnet veiledning. Det har Peter Olsen gitt oss i boka sin ”Bibelens syn på seg selv”. Personlig har jeg opplevd det som en stor glede å lese hver eneste side i denne boka. Den ånder av tillit til Bibelen, og lar den veilede inn på det trygge fundament.
Peter Olsen har teologisk utdannelse og har vært knyttet til Dansk Luthersk Misjons Misjonsskole på Hillerød. Nå er han lektor i systematisk teologi på Dansk Bibel-Institutt og førsteamanuensis på Fjellhaug International University. Dessuten er han forkynner i Luthersk Misjon. (For meg personlig har det vært en glede å følge med Peter siden jeg første gang møtte ham som 6-7 åring på leir.)
Selve grunntanken i boken er hva Skriften lærer om seg selv. Vi bøyer oss for det vitnesbyrd Skriften selv gir. Sitatene fra boka har jeg gitt i norsk språkdrakt. De kommer mellom anførselstegn. ”Det er både meningløst og uforskammet å si: ’Jeg tror på deg, Gud, bare ikke på det du sier.’ Slik vi stiller oss til Guds ord, stiller vi oss til Gud selv.”
Med stor klarhet viser boken oss at de bibelske forfattere var klar over sitt guddommelige oppdrag. Tydelig og direkte talte han ofte til dem. Profetene både tok imot åpenbaringen fra Gud og ga den videre. De fikk beskjed om både å tale til Israels folk og til å skrive ned budskapet. (2 Mos 34,27). Jeg har satt mange utropstegn i margen i kapitlet ”Gud åpenbarer seg på skrift”. Gledelig er også den overbevisende framstillingen av forholdet mellom Det nye og Det gamle Testamentet. Begge testamenter er innåndet av Gud og Guds Ånd har våket over det som ble skrevet ned. Om 2 Tim 3,15-16 skriver han: ”Legg merke til denne viktige sak: Det er ikke bare det saklige innhold som er innåndet av Gud. (realinspirasjon). Det er de bestemt. Heller ikke er det bare profetene som er inspirert av Gud. (personalinpirasjon). De er bestemt også. Men det Paulus sier her, er at de skriftene som de har fått, De hellige Skrifter, er innåndet eller inspirert av Gud.” (verbalinspirasjon).
På en fin måte tar han opp problemet med de såkalte feil i Bibelen og gir en tillitsvekkende grunnholdning preget av stor ærbødighet overfor Skriftens ord. Han tar også et oppgjør med den moderne bibelkritikk og viser hvordan den sporer av fra sannheten. Med stor interesse leste jeg kapitlet ”Inspirasjon eller diktat”. Her gir han verdifull forståelse til hvordan Skriften ble til.
Det har blitt mange understrekinger og utropstegn i margen, mens jeg leste. Men jeg har også satt et par svake spørsmålstegn. Det første er om Moses hadde kilder til 1 Mosebok. Vi vet at Moses var opplært i all Egypts visdom (Apg 7,22) og kjente historiske kilder, myter og legendariske framstillinger, men Guds Ånd bevarte ham fra å servere disse i Skriften. At det også kunne være sannheter i denne visdommen, kan vi vel ikke helt se bort fra og som Guds Ånd har kunnet bruke. Men hovedkilden til Moses var at han talte ”ansikt til ansikt” med opphavsmannen, Gud selv. (2 M 33,11, 34,10). Vi har med en guddommelig åpenbaring og tilbakeskuende profeti å gjøre. Det andre spørsmålstegnet er om Ordets iboende kraft. Her blir det sagt at de protestantiske kirkene utenom den lutherske ikke lærer dette. Så langt som jeg kjenner til, er det flere reformerte forkynnere og bibellærere som bare har et sakralt nådemiddel, og det er Ordet. Men dette har de tro på.
Det er en glede for meg å få anbefale denne boken på det varmeste. Jeg ønsker at våre bibelskoleelever og ikke minst de som tar steget inn på den farlige vei som heter teologi, skal ha denne boken og dens budskap i bunnen.