Angående Golgata-sangen

Av Gunnar Holth

O Golgata, mitt hvilested, i stormen ly du gav.
Der fikk jeg stille knele ned og legge byrden av.
Der møter jeg Guds egen Sønn, fra korset ned han ser.
Han hører på min stille bønn når der på kne jeg ber.

Så taler vi i hellig ro, Guds egen Sønn og jeg.
Det er så godt for begge to, men best det er for meg.
Hans Ord det er så underfullt, det er et evig JA:
“Jeg elsker deg, mitt barn, så huldt*, bli du på Golgata!”

“Og blir du der, da seirer du, hva enn som kommer på.
Glem ei du er min dyre brud, hold ut og målet nå!
Så møtes vi igjen, vi to, i himlens herlighet.
Der får du fred og evig ro, om her på jord du stred.”

*huldt = kjært

Året er 1949. Vårhalvåret. Andreas Rokstad fra Veidholmen, Smøla, er på fiske ved Finnmarks-kysten med båten ”Frank”. Mens han er der nord, sitter han en kveld på et møte og hører et musikklag synge sangen ”Golgata”. Han får med seg teksten, men melodien kunne han ikke huske.

Samme året, sensommer, er ”Frank” igjen på vei nordover. Andreas blir igjen hjemme.

Kona, Agnes, venter barn. Den 10. august blir Elsa født.

Ei uke etter fødselen reiser Andreas nordover med hurtigruta. Mannskapet på ”Frank” venter. Pliktene kaller. Andreas har ansvar for båt og mannskap og forsørgeren må forlate hjemmet, kona og barna: Karsten (6), Lovise Karin (2) og lille Elsa, bare ei uke gammel.

Det går 14 dager. Da kommer den tunge og triste meldingen sørfra: Elsa er død. Leversykdom.

For et slag for unge foreldre og for en dobbel påkjenning med den store avstanden!

Med sitt krevende ansvar, og på grunn av dårlige kommunikasjoner, blir det ikke mulig for Andreas å komme hjem. Han får ikke følge sin kjære lille Elsa til graven.

Begravelsesdagen ligger han i kahytten og gråter.

Når han senere fortalte om denne dagen og denne tiden, trakk han særlig fram Golgata-sangen.

Han fant trøst i denne sangteksten.

Agnes har hatt denne teksten liggende i alle år. Hun bor fremdeles på Veidholmen i egen bolig.

På tross av en alder på godt over 90 år, er hun i full aktivitet og tar gjerne imot besøk.

Ved kaffebordet har hun ofte fortalt fra sensommeren 1949. Sterke minner. Merket for livet.

Men hun ser framover mot det evige livet. Hun skal snart få se lille Elsa og sin kjære igjen!

Ellers møter hun gjerne opp på de forskjellige bedehusene i området. Blir det gitt anledning, har hun gode og sterke vitnesbyrd om sin Herre og Frelser - til trøst og oppmuntring for tilhørerne.

Andreas døde i 1976. Han ble 65 år gammel.

Våren 2002 fikk Arne Stensø et spørsmål. Han og kona, Marit, bor på Smøla og er med i det kristne arbeidet, også når det gjelder sang og musikk. Det er også vel kjent, og til glede for mange at Arne skriver melodier.

Spørsmålet kom fra Agnes. Hun spurte om Arne kunne tenke seg å skrive en melodi til denne teksten som hadde betydd så mye for Andreas.

Arne komponerte, og både tekst og melodi følger nedenfor. Da undertegnede mottok denne melodien for over 10 år siden, skrev Arne blant annet dette i et vedlagt notat:

”Jeg synes versene er som om Andreas skulle skrevet dem selv, et vitnesbyrd om sin stilling og om sin nød, og at trøsten i alle situasjoner er å hente ved Golgata”.

Måtte tekst og tone nå nye hjerter til trøst og styrke på livsveien..