Gjennom hele Bibelen møter vi bildet av Gud i hans flammende vrede. Helvetes ild (Mat 5,22; 29-30) er i Bibelen et annet uttrykk for Guds nærvær i dom og vrede. Det er ikke et uttrykk for Guds fravær! Den evige ild (25,41) eller ildsjøen (Åp 20,14-15) er antent av Guds vrede. I Bibelen er ild det alminnelige bilde på denne vrede. Vi hører Guds brennende vrede (2 Mos 32,12), bli opptent (Sal 2,12), opptennes (5 Mos 6,15) og brennende (Jes 30,27-30). Han sier selv: “For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike” (5 Mos 32,22). Flammene fra Guds vrede når helt ned til de døde! Å bli styrtet i ildsjøen er å bli styrtet i Guds vrede.
Profetene advarer mot Herrens dag, for den er vredens dag (Amos 5,18; Sef 1,14-15). Den dag kommer Gud for å straffe, og ingen synder kan tåle å møte den hellige Gud (2 Mos 33,20). Med Jesajas` ord: “Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?” (Jes 33,14-15).
Disse flammene finnes i Gud selv, “for vår Gud er en fortærende ild” (Heb 12,29). For en synder er det derfor “forferdelig å falle i den levende Guds hender!” (Heb 10,31).
Dette bilde av Gud i hans flammende vrede finner vi både i Det gamle og i Det nye Testamente. Ja, ingen taler så sterke og rystende ord om de evige flammer som Jesus selv i evangeliene og kjærlighetens apostel i Johannes åpenbaring.

Jesus kom til Frelse og Han kommer til Dom
Da Gud sendte sin Sønn til verden første gang, var det ikke “for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17; 12,47). Likevel sier Jesus at Gud har gitt ham makt til å holde dom (5,27). Faderen dømmer nemlig ingen “men har overgitt hele dommen til Sønnen” (5,22).
Denne dobbelthet i Jesu tale om dommen avslører, som vi sier i trosbekjennelsen, at Han kommer igjen for å “dømme levende og døde”. Første gang kom Jesus for å frelse. Andre gang kommer han for å dømme.
Peter sier om Jesu gjenkomst at Gud har bestemt Jesus “til å være dommer over levende og døde” (Apg 10,42). Paulus advarer oss mot å forherde oss i synden, for derved “hoper du deg opp til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart” (Rom 2,5). Ennå er det “frelsens dag” og “nådens tid” (2 Kor 6,2). Men Paulus advarer oss mot “vreden som kommer” (1 Tess 1,10). Han sier: “Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss” (5,9-10).
Dessverre har ikke alle tatt imot denne frelse. Paulus sier med tårer “Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen” (Fil 3,18-19).

Dommen og misjonsforkynnelsen
Den kommende dom var en faststående del av apostlenes misjonsforkynnelse. Peter sier i Kornelius sitt hus: “Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde” (Apg 10,42). Det er altså på befaling fra Jesus selv at den kommende dom hører med i misjonsforkynnelsen. Paulus sa til hedningene i Aten: “For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde” (Apg 17,31). Da atenerne hørte det var det noen som spottet Paulus, men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen. Paulus forkynte det samme budskap for den romerske stattholder, Feliks, som reagerte slik som atenerne: “Men da Paulus talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen” (24,25). Vi vet ikke om Feliks eller atenerne senere omvendte seg og trodde på Jesus. Men vi vet fra Guds Ord at dette er det som må til: Vi må omvende oss om vi skal unngå dommen. Overalt forkynte Paulus for jøder og hedninger at de skulle vende om og “gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige” (26,20).
Da fangevokteren i Filippi spurte hva han skulle gjøre for å bli frelst, svarte Paulus og Silas: “Tro på Herren Jesus!” (16,31). Galaterne fikk denne forklaring: Vi vet “at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved troen på Kristus Jesus” (Gal 2,16).
Denne tro på Jesus er omvendelsen. Uten den har vi retning like mot den kommende vrede. Derfor må både troen på Jesus, omvendelsen og dommen være en del av vår misjonsforkynnelse. Hva vi begynner med, og når eller hvor vi forteller om dommen, vil være avhengig av situasjonen. Men vi taler ikke sant om Gud om vi aldri sier at “det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom” (Heb 9,27).

Helvete, Ildsjøen, Fortapelsen og Vreden
Bibelen bruker mange ord og bilder om helvete, ildsjøen, fortapelsen, dommen og den kommende vrede, men disse ord og bilder beskriver alle den samme virkelighet.
Som apostlene så Jesus fare opp til himmelen, slik skal alle se Ham komme igjen “når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sine makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet den dag da han kommer” (2 Tess 1,7-10). Apostelen Peter taler om “ilden, den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt” (2 Pet 3,7). Johannes beskriver hvordan det vantro menneske skal “drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de helliges englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt” (Åp 14,10-11). På den dag vil de fortapte si i redsel til fjell og klipper: “Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede” (6,16).

Dommen er Frelse og Fortapelse
Dommedag er preget av en underlig dobbelthet. Åp 7,10 sier: “Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet”. Både vreden og frelsen kommer fra Gud og fra Lammet, som er Jesus. Alle mennesker kommer til å oppleve enten frelsen eller vreden. Det understreker Jesus med sin beskrivelse av verdensdommen i Matt 25,31-46. Han skiller sauene fra geitene. De første går til høyre og inn til det evige liv. De siste går til venstre og bort til evig straff. Vi kaller det `den dobbelte utgang`. Med dette uttrykk sier vi at noen mennesker blir frelst, mens andre går fortapt. Der er en annen underlig dobbelthet i Bibelens beskrivelse av fortapelsen. Vi leser for det første at Jesus åpenbares fra himmelen med flammende ild, som Paulus skriver (2 Tess 1,7-8), og at de skal pines for de hellige englers og for Lammets øyne, som Johannes skriver (Åp 14,10). Men så leser vi for det andre at de fortapte skal gå bort fra meg, som Jesus sier (Matt 25,41), og at de skal straffes borte fra Herrens åsyn, som Paulus skriver (2 Tess 1,9). Hvordan skal vi forklare denne dobbelthet?

Guds Nærvær og Guds Fravær
Jeg innledet artikkelen med å si at ilden i helvete er identisk med Guds vrede. Det er Guds nærvær i vreden som setter helvete i brann. Jesus forklarer at den evige ild “er beredt for djevelen og hans engler” (Matt 25,41). Det betyr at det ikke er djevelen som straffer i helvete. Det gjør derimot Gud. Helvete er en del av Guds herredømme. Han er nærværende i helvete som den som straffer både Djevelen, de onde ånder og de fortapte mennesker.
Men Guds milde og kjærlige ansikt som smiler Hans barn i møte, er fraværende i helvete. I himmelen vil Guds barn se Hans milde ansikt. Hans vrede finnes derimot ikke i himmelen. Dobbeltheten består i at Gud er tilstede i helvete, mens Hans milde ansikt er der ikke. Tilsvarende er Gud tilstede i himmelen, men Hans flammende vrede er der ikke. På dommens dag blir Djevelen og hans tjenere “kastet i sjøen med ild og svovel hvor ... de skal pines dag og natt i all evighet” (Åp 20,10). Om vantro mennesker skriver Johannes: “Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen” (v.15). Selv om den evige ild er bestemt for Djevelen og hans engler, får mange mennesker den samme skjebne i evighetenes evigheter.

Helvetes flammer er evige
Helvete har ingen utløpsdato. Det er ikke lenger håp om frelse for dem som er der. Ja, de kan ikke engang håpe på å bli utslettet. Pinen forutsetter dag og natt uten opphør, i evighetenes evigheter.
Det felleskirkelige møte i byen Konstantinopel i 543 e. Kr. drøftet disse spørsmål og avgjorde som forpliktende lære: “Hvis nogen sier eller mener at straffene over dæmoner og ugudelige mennesker er tidsbegrensede, og at de efter en bestemt tid vil få ende ... han være forbandet!” Den augsburgske Bekjennelse fra 1530 sier tilsvarende i artikkel 17, at “ de ugudelige mennesker og djevlene vil han [Kristus] fordømme til at pines uten ende.” I samme artikkel avviser våre lutherske fedre den tanke, at “det skal være ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.”
Jesus advarer: “For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut,- de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse” (Joh 5,28-29. De sistnevnte skal gå bort til evig straff, men de førstnevnte til evig liv (Matt 25,46). Jesus og hans apostler taler ofte om dommen, fordi den er så fryktelig. Derfor er det viktig at advarselen fortsatt lyder i vår forkynnelse!

God påske! (04.04.2021)