La oss forstå det fullt ut, for på mange måter har dette ordet blitt misforstått og ødelagt. Det er ofte på våre lepper, men akk hvor lite den enkle virkeligheten blir forstått!
Gud elsker englene. Han gleder dem med sine smil og velsignelser, mens de venter rundt Hans trone, eller løper når Han ber dem. Men dette er ikke nåde. De er lydige og hellige, og derfor er Guds kjærlighet deres naturlige arv. Hva annet kan forventes? En hellig Gud må elske det hellige. Guds gunst overfor englene kommer fra at de ikke har noen synd.
Men nåden er veldig forskjellig fra dette. Den er fortsatt et Hellig vesens kjærlighet, men de som skal motta den er vanhellige. De er fortapte, elendige, skyldige og verdiløse. De er slike med bare synd og ruin. Det er nettopp disse tingene som kaller nåden frem. Den går ikke ut til de fortapte fordi de er fortapt, men spesielt fordi de er fortapt! Den sier ikke til de verdiløse, “Uff, du er faktisk verdiløs, men jeg har oppdaget en liten bit av godt hos deg, og jeg vil vise deg nåde på grunn av det, til tross for at du er så verdiløs”. Nei, språket er vidt forskjellig. Det er: “Jeg ser at du er skyldig, elendig og verdiløs, uten noe i eller rundt deg som er godt. Men dette er det jeg tar meg av. Alt hos deg er uegnet for alt annet, men de er ikke uegnet for nåde”. Det er over en kiste eller grav til en elsket, at våre hjerter øser ut sin skjulte dybde av kjærlighet. Slik er det over en fortapt verden at Guds hjerte har tømt ut all sin ufattelige ømhet og medfølelse? Det er sin stakkars bortkomne sønn som gjør at farens hjerte veller ut. Han sukker og gråter over ham. Han ser ham uten noe hjem, uten noen venner, flyktet fra fars hjem. Han tenker på ham i fattigdom, i filler, i skitt, i sult, klar til å legge seg og dø. Han tenker på sin sønn der han drikker seg beruset, sitter blant de urene og slutter seg med glede til urenhet, skyldigste blant de skyldige. Og mens han grubler over disse tingene, vrir hele hans hjerte seg. Han glemmer nesten den lykkelige kretsen rundt seg i lengselen etter den bortkomne gutten.
Slik er det med Gud i Hans medfølelse for denne fortapte, denne bortkomne verden? Det som slik strømmer ut fra Guds hjerte til verden er uendelig mye større enn en fars kjærlighet, eller en mors dypeste ømhet.
Dette er nåde - den følelse som blir kalt frem, ikke av gjenstandens verdi, men av dens verdiløshet. Nåden våkner ved synet på elendighet og skyld, og som bare kan tilfredsstilles ved at behovet for fjerning av all denne elendighet, en benådning av skyld.
Før mennesket syndet, var det bare godhet som kunne vise seg selv, - kjærlighet til det gode og verdige. Men godheten kunne ikke lenger finne noen på jorden å være god mot, for det ville ikke være rettferdig etter at synden hadde kommet inn.
Så når godheten måtte trekke seg tilbake, kom nåden fram, og historien om den begynte å bli fortalt til mennesker som falt, akkurat som da historien om godhet ble fortalt til menneskene før de falt.

(Fra boken Historien om nåden)