For tiden er mange opptatt av å skape “lovsyngende menigheter.” Det høres fint ut. ”Er noen vel til mote, han synge lovsanger!” (Jak 5,13). Bibelen taler mye om lovsang. Vi hører fra vekkelsestidene at ingen behøvde å “organisere” lovsangen. Hjertene fløt over av lov og takk når nåden og syndenes forlatelse ble åpenbart! Og sangen stilnet ikke ved bedehusdøra. Lovsangen lød ofte langs veiene til og fra bedehuset! Også Israel sang lovsanger da de vandret på den himmelske ”kongevei” gjennom ørkenen mot Kanaan! (2 Mos 15,1 flg).
Men Herren visste at skulle Ordet ha den rette vekst og bære den rette frukt i folkets hjerter, måtte det både “regn” og “sol” til. Både tukt og trøst! Og folket ble ført gjennom Mara (bitterhet) (2 Mos 15,23). Da stilnet nok lovsangen. Slik er det også i dag!

Anger over synd
For at Gud skal få oppholde den sanne trosglede over nåden alene og bevare sine på ”kongeveien”, må han også ved loven virke anger over synden i hjertene. Vi hører ofte lite om dette i dag. Det er liksom så negativt. Man vil synge “lovsanger”, – men anger over synden skal bort. Man mener kanskje det er et tilbakelagt stadium? Men da har man vendt øret bort fra Hyrdens røst.

Ribbet for alt Mangt et Guds barn i dag holder på å miste motet. Og tanken kommer: Er det meg det er noe galt med? Du trodde du kjente hyrderøsten. Du ble ribbet for alt ditt. Men så ble Jesus din eneste redning Og du sang:

Helt tildekket i dine sår,
hvorfra blodet fløt,
Frelst av nåde jeg salig står,
midt i all min nød.

(Sangboken nr. 273, vers 2)

Gleden var grunnet på syndenes forlatelse!
Men nå lyder det ofte helt andre toner. Ikke slik at du bare ville høre om rettferdiggjørelsen. Nei, du trodde du kjente Bibelens lære både om nådens midler, gjenfødelsen, rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen osv. Det var ikke der forskjellen lå, – og det var også vanskelig å sette navn på forskjellen. Saken er vel at det er noe med grunntonen i læren og forkynnelsen som det er noe galt med, – men hva?

Gud avslører
Vi legger igjen merke til at før Bileams sæd hadde begynt å spire (se antikkel 1), var hedningene redd Israel. De fryktet Israels Gud! Men så snart Israel forlot ”“kongeveien”, ble de godtatt. Slik også med mye av tidens forkynnelse. Hyrderøsten, Jesus, samler Guds barn. Slik gikk det til: Gud avslørte oss fullstendig i vår synd og egenrettferdighet. Han sa: ”For enhver som holder hele loven, men snubler i en ting, han er blitt skyldig i alle” (Jak 2,10). Fortapt! Skyldig til helvedes ild!

Kom til Jesus!
Men så lød Jesu røst: ”Kom til meg!” (Matt 11,28).
Hvordan komme til ham? Forbedring gagner ikke! Skulle man bare lage seg en tro!? Bekjenne sine synder? Mange “kommer”, d.v.s. de prøver å angre synden, bekjenne den, forbedre seg, – og får høre av falske veiledere: “Nå er du frelst!”
Vi spør: Har du ikke noe mer enn dette? Da er jeg redd det går evig galt med deg! Mang en ærlig sjel kjørte seg fast, – de fikk det ikke til “å komme til Jesus”. Men er man da på rett vei? Ja! Har vi aldeles glemt barnelærdommen? “Jeg tror at jeg ikke av min egen styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er Den Hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet”, osv. (Forklaring til 3. art.)

Kallet ved evangeliet!
Det underlige skjedde når evangeliet ble åpenbart for hjertet: “Nå er jeg i Kristus både hellig og rein!” Hvordan gikk det til? Jeg var jo langt borte! Paulus sier: “Kommet nær til ved Krist blod. For Han er vår fred” (Ef 2,13-14).
Egentlig er det uforklarlig! Men korsets evangelium er Guds kraft til frelse! (1 Kor 1,18 og Gal 3,1-2). Du fikk se: Når Guds vrede skulle ramme deg, du var skyldig, – da var Jesus der. Han ble rammet! (Es 53,5).
Og når Gud skulle gi Jesus den evige åndelige velsignelse i evigheters evighet som han hadde fortjent, så var du der, – SÅ FIKK DU DEN! (Ef 1,3 flg).

Fornuften sier nei
Men dette passer ikke for dagens “hedninger”, som kun vurderer etter det falne menneskets fornuft og tanke. For når loven lyder, sier de: “Dette, er alt for strengt” – og kaller predikantene “mørkemenn.”
Og når evangeliet lyder, sier de: “Dette er altfor lettvint, det må noe mer til.” Så tyr man til fornuften, og det fører til at man blander lov og evangelium sammen. Man tenker som fariseerne på Jesu tid: “Når jeg har gjort så godt jeg kan, så ordner Gud resten.” Det vil si at “jeg bekjenner synd, jeg faster, jeg gir tienden, jeg holder budene, – da har jeg mitt på det tørre. Nåden gjelder jo selvfølgelig!”

Falske grunnvoller
Da er det Paulus sier: “Slike er under forbannelse!” Les Gal. 3,10. Ingen får syndenes forlatelse som fortjeneste for noe de gjør. Du kan eie både syndserkjennelse, syndsbekjennelse, egen overgivelse til Gud, egenprodusert tro, ivrighet i kristent arbeide, uten å være en sann kristen. Kanskje din “frelsesvisshet” til nå har bestått i at andre har regnet deg som en kristen? Spørsmålet er: Regner Jesus deg som sin? Du spør: Hvordan kan jeg vite det? Jo, – EVANGELIET gir deg visshet om det! Evangeliet er for de fortapte! ”Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drager ham”, sa Jesus (Joh 6,44). Og Faderen drar ved evangeliet.

Redningen for Guds folk
Uten at Guds Lam som bar verdens synd, blir åpenbart for hjertene, skapes ingen levende tro (Rom 10,17 og Joh 1,29). Uten Lammet er det ingen sann omvendelse, ingen rett anger og ingen syndenes forlatelse. Måtte derfor loven få lyde slik at sannheten ble åpenbart for hjertene: Fortapt! Og måtte evangeliet få lyde slik at du fikk se: “Jeg er frelst og godtatt i himlen på grunn av min stedfortreder, Jesus!”
Da vil også Guds folk bli oppbygget, – og kjenne Hyrdens røst igjen, – og merke hans kjærlige omsorg for fårene. Måtte så Guds folk av hjertet be: “Kjære Jesus, frels oss fra Bileams forførelse – og bevar oss på ”kongeveien” gjennom verdens ørken til det himmelske Kanaan!”