Forts. fra siste nummer (4) Det samme gjelder Dag Øyvind Juliussens bok: “Forstå ISRAEL i Bibelen” (I.K.A.J., Norsk Avd., 2. opplag, 2025, s. 62f), om enn Juliussen uttrykker seg litt mer forsiktig: “Kvinnen som føder guttebarnet, er nok det jødiske folket som fødte Jesus” (min utheving). Men her glemmer man at ”kvinnen” i Åp. 12 tydeligvis symboliserer noe som åndelig sett er utelukkende positivt, mens det jødiske folket jo for størstepartens vedkommende forkastet Messias, og således likefrem er for “fiender” å regne “når det gjelder evangeliet” (Rom. 11,28a). Dessuten sier apostelen Paulus jo uttrykkelig, at ”ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel” (Rom. 9,6b; jfr. Rom. 2,28-29).

Konsekvenser av Cahns feiltolkning
Cahns feiltolkning av hva kvinnen i Åp. 12 symboliserer, fører til andre åpenbare feiltolkninger, slik det viser seg flere steder i boken hans.
Således havner Cahn i en selvmotsigelse når han først under overskriften “Tilflukt” skriver, at “kvinnen skal leve i skjul for dragen” i “tidsrommet [på 3 1/2 år] for dyrets herredømme, dragens makt og den demoniske forfølgelsen av kvinnen, Israel” (s. 277) - mens han senere tvert imot skriver, at “i endetiden, når hele verden kommer mot [det jødiske folk], vil det ikke være noe tilfluktsted eller håp” (s. 315).
”Den store dragen” – som forsøker å sluke guttebarnet [Jesus Messias] som kvinnen føder (Åp. 12,4b) – blir i Åp.12,9 sagt å symbolisere ”djevelen og Satan”; og i det etterfølgende verset kalles han våre brødres anklager ..., han som anklaget dem for vår Gud dag og natt”.
Med utgangspunkt i disse ordene fra Åp. 12,10 skriver Cahn om de av djevelen inspirerte falske anklager som jødene opp gjennom historien har fått rettet mot seg, som om det skulle være dette, det var siktet til med uttrykket våre brødres anklager” (s. 32f).
Men av Jobs bok kap. 1–2 og Jesu ord til Peter i Luk. 22,31f fremgår det, at djevelens anklager av ”våre brødre” handler om noe som foregår i den åndelige, usynlige verden og – vel å merke – med dem som Cahn senere i boken omtaler som “Guds åndelige nasjon, et Israel i Ånden, et åndelig Israel”!

Årsaken til Cahns feiltolkning
Cahns feiltolkning av kvinnen i Åp. kap. 12 henger således sammen med påstanden hans om at “Israel er Guds fysiske kjøt- og blodnasjon”, mens “det vi kaller “kirken” [er] Guds åndelige nasjon, et Israel i ånden, et åndelig Israel” (s. 301). Ifølge Cahn er det dette “Israel i ånden” det er siktet til i Åp. 12,17, der det står om ”de andre av” [kvinnens] ”ætt, ... dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd” (og som dragen dro av sted for å føre krig mot”, etter at han forgjeves hadde prøvd å utslette ”Kvinnen” = Israel som nasjon).
Men disse “andre av [kvinnens] ætt” tolker Eritsland som “de enkelte kristne”, mens “kvinnen symboliserer menigheten som helhet” (s. 149). Eritsland begrunner dette slik:
“Uttrykket [”de andre av hennes ætt”] må ses i lys av omtalen av guttebarnet, v. 5, som kvinnens sønn. Disse andre av ætten er da den førstefødtes mange brødre, Rom. 8,29. Tanken om menigheten (kirken) som mor for de enkelte kristne er heller ikke ukjent i NT. Se Gal. 4,26 f.
Det som da blir sagt i denne billedtalen, er at djevelen skal ikke få utrydde menigheten. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den, Matt. 16,9. Men de enkelte kristne vil i stor grad bli offer for forfølgelsene” (s. 149-150).

Cahn går til erstatningsteologiens motsatte ytterlighet!
Selv om erstatningsteologien må forkastes, siden det av Skriften klart fremgår at Gud fortsatt har en plan for Israels folks frelse (jfr. bla. Rom. 11,25ff), så går Cahn – med sin påstand om at “Israel er Guds fysiske kjøt- og blodnasjon” – til den motsatte ytterligheten og setter indirekte et likhetstegn mellom “nasjonen Israel” og “Israels oliventre”, når han på s. 301 skriver:
“Sanne kristne er åndelig føyd sammen med nasjonen Israel, eller podet inn på Israels oliventre, for å bruke nytestamentlig sjargong” (Cahns utheving).
Men om nasjonen Israel / det jødiske folket gjelder det jo dessverre fortsatt, at de – på grunn av sin vantro – for størstepartens vedkommende har blitt “brutt av” det “edle oliventreet” som Paulus omtaler i Rom. 11,17ff!