Det siste menneskelige trekk vi så ved ham, var hans gru for døden. Men nettopp denne samme gru for døden viser Jesus som Gud.
Vi kunne nok nevne mange mennesker som har gått i døden med langt større heltemot enn Jesus. Tenk f. eks. på martyrene. Knelende på arenaen lå de rolig og ventet på døden. De hørte brøl av ville dyr som hadde sultet i dagevis for å kaste seg over de kristne med dess større glupskhet. Og tusener av blodtørstige menneskeøyne stirret på dem fra tilskuerbenkene. Men martyrene var frimodige. Løveburene ble åpnet. Syngende og glade gikk de kristne villdyrene i møte. Deres dødsdag var deres seiersdag, deres kroningsdag.
Men Jesus! Han svedet blod i angst. Går ikke her disiplene over simn mester?
Vi kunne svare at for martyrene var dødens brodd brutt. De fikk i dødsøyeblikket nyte frukten av langfredagens og påskedagens verk. Og dessuten ga sikkert Gud martyrene en særskilt kraft – nåden til å dø.

(“Med ham til Golgata”, 7. Gudesønnen i Getsemane, side 26-27)