”Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du de Hellige Skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt istand til all god gjerning”(2 Tim 3,14-17).

Skriften alene
Det har alltid stått kamp om Bibelen. Angrepene på Bibelen/Guds Ord, på bibelsk forkynnelse og kristen livsstil har vært mange og økende i styrke. Mange slags oppfatninger og bibelsyn har gjort seg gjeldende.
Det vi vil bygge på og understreke i denne artikkelen, det er Bibelen som Guds ufeilbarlige og autoritative Ord. Skriften alene er kilde og norm for tro og liv, den eneste kilde til kunnskap om kristen tro og kristent liv. Den er også kraften til og formidler av dette liv (Heb 4,12 og andre steder).
I innledningen til Konkordieformelen (1577) sier reformasjonsfedrene: “Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle (GT) og Det nye Testamente (NT), slik det står skrevet: ”Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.” (Sal 119,105.) Og Paulus sier: “Selv om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet.”
Dette vil vi slutte oss til. Og i kampen for å fremme en urokkelig tillit til Skriften må vi stå på – i bønn og forkynnelse.

Hellig overlevering
”For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok...” Her bruker apostelen Paulus ord som uttrykk for mottakelse og overlevering av et hellig budskap. 1 Kor 15,1 flg. Se også 1 Kor 11,23-25. Sml. 2 Pet 3,2; Heb 2,1-4. Se også Luk 1,1-4 og 1 Tess 4,1-2.
Vi har ikke originalmanuskriptene verken til GT eller NT, men en rekke håndskrifter. De variasjoner man måtte finne i disse er vesentlig av ortografisk, språklig og stilistisk art og har således liten eller ingen betydning for innholdet i GT og NT. Vi kan være sikker på at vi har de Ord som er innblåst av Gud, fordi vi kan regne med at Gud har ledet utviklingen av nedskrivningen.
I denne sammenheng kan vi også merke oss at når det gjelder hellig tradisjonsstoff blant jødene, så ble dette overlevert fra slekt til slekt gjennom en utvalgt autorisert skare av skriftlærde. Alt ble lært utenat, og ikke et ord skulle gå tapt eller legges til. Det var en overlevering som var under streng kontroll og omsorgsfullhet.

Skriftens autoritet – støtestenen
Vi grunner Skriftens autoritet på dette at den er det inspirerte Guds Ord, men særlig i de siste par hundre år har Skriftens troverdighet blitt anfektet. Den såkalte historiskkritiske forskning, som har vært anvendt i bibelforskningen i denne tid, har hatt vanskelig for å komme til rette med åpenbaringsordets forhold til Bibelens historisk-menneskelige side. Problemet har vært å si: Bibelen er Guds Ord. Her finnes en masse nyanser – fra den mest moderat-konservative fløy til en svært liberal holdning på venstre side. Man er tilbakeholdende med å tale om Skriftens inspirasjon.
Skriftens inspirasjon er bibelsk, forutsatt og bevitnet i Skriften selv. Det er ikke noe som teologer har funnet på. Ett av de viktigste ord i denne sammenheng er 2 Tim 3,16 flg. Her brukes ordet “theopneustos”, som betyr “Gud-åndet”, eller “innblåst av Gud”.

Jesu forhold til Skriften
Vi ser altså at Skriftens inspirasjon er noe som Skriften selv omtaler.
I GT leser vi at Moses og profetene fikk befaling om å skrive ned de åpenbaringene de fikk (2 Mos 17,14; 5 Mos 31,24; Jer 30,2; 36,2; Jes 8,1; Hab 2,2).
En meget viktig og avgjørende ting når det gjelder inspirasjonen og vårt forhold til Den Hellige Skrift, er hvordan Jesus tok stilling til Skriften. Jesus må være vår autoritet også når det gjelder bibelsynet – det gjelder både GT og NT.
En rett teologi kjennetegnes ved at man i sin lære om Skriften ikke vil ha noe annet utgangspunkt enn det syn som NT sier Jesus hadde på skriften i GT. Jesus understreket meget klart og sterkt at det som står i GTer Guds Ord. Alt var forpliktende Guds Ord for Jesus. Enten han siterte fra Mosebøkene, Salmene eller profetene, så gjorde han det med samme tillit. Et meget viktig sted i så måte er Luk. 25,24 flg. (merk v. 27 og 44. Se også Joh 5,46-47; 10,35. Sml. også Matt 5,17-19; Luk 16,17; Matt. 24,35; Luk. 21,33.
Vi merker oss at Jesus slo tilbake alle djevelens angrep med Ord fra Skriften (GT) (Matt 4,1-11).
Da Jesus leste fra profeten Jesajas bokrull i synagogen i Nasaret (Luk 4,16 flg.), var dette et avsnitt som er direkte tale i “jeg”-form. Så sier Jesus at dette er nå blitt oppfylt der for forsamlingens ører. Dette betyr at det er Kristus som taler på dette sted i GT. Rent generelt vil vi si at Kristus er Skriftens subjekt (den som taler) og dens objekt (den som det tales om). Han er Skriftens “jeg” fra begynnelsen til enden. Derfor kan Kristus i NT si: ”Jeg sier dere.” Og han kan tale om “mine ord”, ”mine bud”, ”mitt åk,” ”min byrde” osv. Se også Luk 16,31.

Apostlenes forhold til Skriften
Så leser vi altså i Luk 24 at Jesus åpnet Skriftene for sine disipler, så de kunne forstå dem rett og ut fra det synspunkt at Jesus er Skriftens kjerne og stjerne. “Dere er vitner om dette”, sa han (v. 48), nemlig om det som står skrevet i De Hellige danne bakgrunn og utgangspunkt for disiplenes vitnetjeneste, skriftlig og muntlig: – at ”Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av” (v. 46 flg.).
Til denne store gjerning fikk de utrustning (v. 49). De hadde før fått kallet til apostelembetet (Matt 10,1 flg.; Luk 6,13).
Flere steder i evangeliene viser oss hvordan Jesus gir uttrykk for at apostlene på en særlig måte skulle formidle Guds Ord. Dette skulle skje ved guddommelig inspirasjon i likhet med de gammeltestamentlige forfattere – profetene (Luk 10,16. Sml. Matt 10,40).
Ånden skulle veilede dem til hele sannheten: Joh 14,26; 16,12 flg. Sml. Joh 15,26-27. Se også Joh 17,6-8; 14,17; 18,20; 20,21-23.
Sammen med profetene danner apostlene grunnvollen for den kristne menighet, der hjørnesteinen er Jesus Kristus selv (Ef 2,20): Apostlene inntok den samme stilling til GT som Guds Ord som Jesus hadde. De hadde jo lært det av ham, deres Herre og Mester. 2 Tim 3,16 flg.; 2 Pet 1,19-21; 1 Kor 15,3-4.
Apostlene var seg bevisst at det Ord de fikk, var Guds Ord. Det som ble åpenbart for profetene, er det samme som nå er forkynt for Herrens tjenere i den nye pakt – apostlene (1 Pet 1,10-12; Heb 2,1-4). Apostlenes ord (bud) blir likestilt med profetenes ord (2 Pet 3,2). Og dette Ordet (budet) har apostlene fra Herren og Frelseren.
Det som Paulus forkynner, hevder han klart og tydelig å ha mottatt ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for ham. Gal 1,11-12. Sml. 1 Kor 11,23; 15,1 flg. Se også Ef 1,9-10; 3,2-10. Sml. Kol 1,26-27. Se også 1 Kor 2,10-13; 1 Tess 2,13 (sml. 1,5), Ap 1,1, 3,9; 11,19; 22,18.
Vi ser altså at det er ikke oppdiktede sagn som apostlene kommer med i NT, men det som de har vært øyenvitner til, og det som de har fått ved åpenbaring. Se 2 Pet 1,16 og 1 Joh 1,1-3. Dette var Paulus så overbevist om at han lyser forbannelse over dem som kommer med noe annet evangelium (Gal 1,8-9).

Mer om inspirasjonen
De er tre sider ved inspirasjonen vi vil understreke:
1. Hele Skriften er Gudinnblåst. Det betyr at Gud er forfatteren av Skriften. Det er ikke de menneskelige redskaper – profeter og apostler – som først og fremst har æren for resultatet, men han som har brukt redskapene. Skriften er hans produkt/resultat. Det er Ord fra den levende Gud og derfor er det levende Ord.
2. Bibelen viser oss med all tydelighet at selv Ånden innga forfatterne hva de skulle skrive og måten de skulle skrive det på, så satte han ikke profetenes og apostlenes menneskelige personlighet ut av betraktning. Det guddommelige og menneskelige ved Skriften er en enhet, som ikke innebærer at Skriften er feilaktig, eller at det menneskelige skulle være en hindring for det guddommelige. Skriften er et under og den er en underfull forening av guddommelig og menneskelig.
At de hellige forfattere gransket sine kilder, har vi et tydelig uttrykk for hos Luk 1,1-4. Skriften er blitt til ved mennesker som guddommelige instrumenter. Skriften er på samme tid et menneskelig og et guddommelig dokument.
3. Den bibelske lære om inspirasjonen innebærer at Den Hellige Skrift er Den Hellige Ånds verktøy i dag. Det betyr at det er mulig for leseren å oppleve Skriftens inspirasjon slik som mennesker har gjort til alle tider. Guds Ånd taler gjennom Skriften. Han har tatt bolig i Skriften for å bli der for alltid. Slik er Skriften en levende bok. Den er ikke bare et vitnesbyrd om Kristus, men vi møter Kristus personlig i Skriften.

Skriftens enhet og sentrum
Vi har sagt at hele Skriften er inspirert av Gud – det gjelder både GT og NT.
Det er den ene og sanne Guds Hellige Ånd som har inspirert og står bak alt som er skrevet i GT og NT. Dette betyr at Skriften utgjør en enhet – den er en. Det er altså nøye sammenheng mellom De Hellige Skrifter. NT inneslutter De Hellige Skrifter under benevnelsen “Skriften” (i entall). De enkelte skriftene i Bibelen er altså ikke skilt fra hverandre, de er ikke uavhengige av hverandre. Men de danner tilsammen denne enhet som kalles Skriften. Skriftens tale er entydig. Det gjelder både GT og NT. Det er den samme Gud som står bak hele Skriften/Bibelen. Derfor kan ikke Skriften framvise forskjellige oppfatninger om samme ting. Den er ikke mangetydig, for Gud kan ikke motsi seg selv.
Man kan også si det slik at Den Hellige Skrift utgjør en slags åndelig bygning – et tempel. På grunnvollen har man lagt sten på sten inntil templet er blitt fullført. I sentrum av dette tempel står Jesus Kristus. Han som er både grunnvoll og toppsten.
Da Jesus samtalte med de to disipler på vei til Emmaus etter hans oppstandelse (Luk 24), utla Han for dem det som står skrevet om ham i hele GT. Han henviste til bok etter bok gjennom hele Skriften. Og han pekte på hva som er sentrum i dette tempel – nemlig Kristus!
Det er en klar sammenheng mellom profetien i GT og oppfyllelsen i NT. Alle skriftene i GT bærer fram et klart Kristus-vitnesbyrd – et vitnesbyrd om frelsen i Kristus. Det betyr naturligvis ikke at alle skriftene i GT taler like klart om Kristus som f.eks. evangeliene og Romerbrevet taler klart om Kristus, men det er slik at NT ligger skjult i GT, men GT blir åpenbart i NT.

Skriften er klar
Skriften er ikke uklar og dunkel slik at den ene tolking kan være like god som den andre. Bibelen sier selv at den er klar: “Profetordet” er som en lampe som lyser på et mørkt sted (2 Pet 1,19). Eller tenk på alle de andre steder i Bibelen der det tales om at Guds Ord er “lys” og “åpenbaring”. Uklarheten ligger på vår side (1 Kor 2,14). Det er først når sløret blir dratt bort fra våre øyne at vi forstår Skriften rett (2 Kor 3,14-18).
Hvis Bibelen ikke er klar, er det meningsløst å tale om Skriften alene. Da måtte vi ha noe ved siden av som kunne klargjøre den. Men at Skriften er klar betyr ikke at den er lett. Den krever fordypelse – og ikke minst er det nødvendig med Andens opplysning.
La oss da be om å få lese Bibelen – Guds Ord – med troens øye. Vi vil gå til Bibelen med troens forutsetning. Denne forutsetning er at Gud har talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene. I den nye pakt har han talt gjennom Sønnen. Og Kristus har gitt oss apostler som har talt Guds Ord til oss i den nye pakt. Og at det som Jesus har sagt, har endegylding betydning og autoritet for oss, også det som han har sagt om Skriften og hvordan vi skal bruke den.

(Fra Bibelsk Tro nr. 1/1992.)