Tales det så lite om anfektelser? Henger det sammen med at det ikke er plass til kamp, lidelse og nød i dagens oppfattelse av hva kristendommen er? En kan ikke unngå å få det inntrykk at mange mener at en kristen helst alltid skal være smilende. Han skal gi seg selv og andre det inntrykk at er en først blitt en kristen er en kommet over på livets solside.
Anfektelsen gjør en derfor ensom. Å være anfektet øker skylden. En sier til seg selv: “Slik bør du ikke være. Som du har det nå vanærer du Jesu navn. Det er ingen som får lyst til å være en kristen ved å se på deg!”

Nei til det overfladiske
Er du anfektet har du ikke grunn til å fortvile. Det er det snarere grunn til for den som har en kristendom lik en badeball som fornøyd vugger på tidens hav. Gud ønsker rot- og grunnfeste barn. Derfor lar han mange slags stormer blåse på dem.
Vi skal ikke sette opp skjema for hvordan Gud fører oss. Vi er jo forskjellige. Derfor er hans vei med oss heller ikke den samme. Natur og temperament spiller en vesentlig rolle, oppdragelse og ytre livsvilkår også. Alt i vårt liv er med i Guds plan. Og det er en sammenheng mellom alt dette og de redskap Gud ønsker å danne oss til.
Det kan godt være at både du selv og andre synes at Herren belaster deg for hardt. Det er farlig å gi plass for den tanken. Gud er trofast. Han vil ikke tillate at vi fristes over evne, men sammen med fristelsen skape en vei ut av den, så vi kan komme igjennom, 1 Kor 10,12.
I anfektelsen er denne sannhet ofte skjult, men den står likefullt ved makt, og du gjør rett i å holde deg til den. Ellers får du lett en tanke at du ikke kan annet enn å falle i synd, og det er en satanisk løgn. Jesus har ikke bare sonet synden, men han har også brutt syndens makt.

Den nakne tro
I anfektelsen lar Gud alle dine egne støtter falle. Du ser at ikke noe kan bygge på følelser. Det kan ikke grunnes noe på en tilsynelatende sikkerhet i den ytre verden. Ditt åndelige liv gir deg heller ikke noe holdepunkt. Ikke engang din egen tro kan du regne med. Det er så vanskelig når alt vårt eget blir tatt fra oss. En føler seg ribbet og fattig. Spørsmålene til Gud blir mange og store. Men Gud har kun èt svar: alt hva du mangler eier du i Jesus. Det religiøse menneske i din gamle natur protesterer. Det kan ikke finne seg i å ikke ha noe selv. Men Gud vil lære deg å se bort fra det gamle menneskets fordringer og krav. Guds ord sier: De, som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidelse og begjær. Det gjelder også begjæret etter et åndelig liv som du kan være tilfreds med.
Herren vil at Jesus skal være ditt eneste holdepunkt. Det er han først når du ikke er tilfreds med alt hos deg selv. Du må føres dit hvor du må si at skal du bli frelst, kan det bare skje om Herren gjør alt.
Det er når du har gitt opp alt ditt eget du blir mottagelig for evangeliet. Skal du bli frelst er det ingen annen mulighet enn at en annen gjør det helt og fullt. Dypest sett er det en salig stilling å være i.
Rosenius skriver: Hvilken forunderlig trøst det er med hjertets tro å kunne si: Alt mitt er hans, og hans er mitt. Min synd er hans synd, min nød er hans nød, men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet min lydighet, hans blod min renselse, hans død mitt liv. Lovet være Herrens navn! Mot min synd setter jeg hans rettferdighet, mot min kulde hans kjærlighet, mot min svakhet hans styrke. Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig, er jeg kald, så er Kristus varm,er jeg forsagt og engstelig, så vet Kristus råd. Kort sagt: Alt hans er mitt, og mitt er hans.
Det er hit Herren vil føre oss. La ikke fortvilelsen få makt over deg. Ordet gir deg rett til noe annet. Herren vil skape en vei ut av all nød i ditt liv, og den veien er Jesus. Ditt hjerte skal gjennom alt bindes sterkere til ham. Han skal i høyere grad bli ditt hjertes høyeste skatt. Du skal fylles av en usigelig glede som er så dyp at du eier den selv under bedrøvelse. Anfektelse blir aldri det siste i en kristens liv. Herren fører ut av nød. Det er sjelden at en av Herrens små dør i anfektelse og mørke, men selv når det skjer, er det likevel sant at anfektelsen ikke er det siste. Den lyse, herlige og forklarende dag venter. Og det gjør den for hver eneste som hører Jesus til.

(Fra Mellom liv og død, Dansk Luthersk Forlag)