Trosbekjennelser eller gjerninger?
I USA har det tidligere blitt ført en diskusjon om hva som er det rette tyngdepunkt i en kristens liv. Diskusjonen ble forkortet med uttrykket “Creeds or deeds” Diskusjonen var ikke alltid heftig, noe som også framgår av at man kunne leke med ordene på en vennlig måte. I sentrum for ordene lå spørsmålet om den dogmatiske forståelsen av troen i samsvar med bekjennelse, (creeds = trosbekjennelser) i motsetning til å leve ut den kristne troen i det daglige livet (deeds = gjerninger). Disse to aspekter ble betonet på forskjellige måter av forskjellige grupper.
Debattdeltakerne kunne bytte plass på ordene for å betone sitt eget syn. Ofte la man til ordet not (ikke) i uttrykket: Deeds, not creeds (Gjerninger, ikke trosbekjennelser). Hvordan og i hvilken orden ordparet ble uttalt markerte også grensene mellom de forskjellige trossamfunn. Jeg anser at diskusjonen var fruktbar, fordi den tvang kristne at enda en gang undersøke grunnene for sin tro og sitt trosliv.

DISKUSJONEN I FINLAND
En liknende diskusjon føres i Finland, men betydelig fredeligere. Innledningsvis har motsetningene stått mellom de lutherske og frikirker, men diskusjonen har også pågått innen lutherdommen; til og med innen vår egen vekkelsesbevegelse. Diskusjonene i Finland har vært mere nyanserte og med flere nyanser enn i den amerikanske debatten. Med frikirker mener jeg fremst Finlands frikirke, Pinsekirken og Metodistkirken. Alle disse har, på grunn av sin historiske bakgrunn, hatt en sterkere karismatisk grunntone i sin virksomhet. I den amerikanske diskusjonen representerte karismatikken ofte en betoning på å leve ut troen, snarere enn å fokusere på det dogmatiske innholdet (Deeds, not creeds). Læren ble ansett som begrensende og som en faktor som skilte de forskjellige religiøse gruppene fra hverandre, og ble av den grunn gjerne tonet ned eller forminsket. Samme argument har vært sentrale i den finske debatten og høres fortsatt fra visse populariserende lærere. Den siden som betoner trosbekjennelsenes og dogmatikkens betydning for troens liv (creeds and deeds, oftest lutherske vekkelsesbevegelser) har påpekt at karismatiske uttrykk slik som “lære skiller, troen forener”, “Trosbekjennelser adskiller kristne” “Jesus prekte ikke lære men helbredet syke” og så videre i seg selv utgjør dogmatiske bekjennelsessetninger. Til tross for deres tilsynelatende enkelhet, har de en tydelig dogmatisk struktur i bakgrunnen. Strukturen er dog ikke synlig i selve setningen, noe som gjør at budskapet lett kan føres videre.
Når man vel har “kjøpt” en slik tilsyne-latende setning, oppdager man senere at den ikke bare er en kort frase – men bak den skjuler det seg en hel dogmatisk konstruksjon, hvor filosofi og menneskelig resonnement kan ha like stor del som Bibelen selv. En slik setning kan bare fungere om den støttes av sin egen dogmatiske struktur; uten den er den bare en tom frase.

CREEDS ELLER DEEDS? KANSKJE LIKEVEL BEGGE SAMMEN
Jesus ga sine disipler en lære. Han hadde en tydelig forståelse av hvem han var og hvorfor han var kommet (kristologi). Han visste hvem fienden var og hva han måtte gjøre for å befri menneskeheten, sone synden og beseire døden (forsoningslære). Han hadde også en klar plan for hvordan han skulle formidle frelsen videre, slik at alle folk kunne bli hans disipler og dermed reddes (læren om evangeliet, dåpen og nattverden samt rettferdiggjørelseslæren). Av dette forstår vi at Jesus hadde en tydelig troslære allerede før han handlet. Han grunnet sin lære på Ordet, det vil si på Det Gamle Testamentets åpenbarelse. Hans lære hadde altså en kilde å hvile på. Dessuten kunne han, siden han var Gud, selv skape den nye pakts åpenbarelse, grunnvollen for Det Nye Testamentet. Kristenhetens begynnelse lå altså i læren, det vil si i Guds forutbestemte forståelse av tingenes gang og innhold. Læren ble forent med handlinger når Guds Sønn ble til i jomfru Marias liv og ble født som menneske. Denne lære lå bak Jesu fødsel og hans frelsesgjerninger, styrte hans handlinger og ga dem deres åndelige betydning. Om dette underviste han også sine disipler, både før og etter sine handlinger. Med dette utgangspunkt følger at lære og handlinger under ingen omstendigheter kan være adskilt. Hvis det var det, skulle Jesus virksomhet ha fremstått som ren dårskap – noe den også gjorde for de greske filosofer, fordi de ikke kjente til den frelsesplan og gudsoppfattelse som lå bak hans gjerninger.

LÆRE OG LIV I DAG
Når et menneske som har falt fra dåpens nådeforbund hører preken om Guds hellige og dømmende lov, og deretter om Kristi fullstendige tilgivelse, er Kristus selv nærværende i sitt Ord. Evangeliet er ikke bare en informasjon om læren, uten er selv den “nye læren” som redder den som hører den – “Troen kommer av forkynnelsen” (Rom.10). Læren forenes med livet. Evangeliet skaper tro i menneskets hjerte gjennom absolutt tilgivelse. Hittil har alt vært Guds verk. Gud har vekket den åndelig døde til liv. Livet, det vil si hvordan vi leve i troen, begynner i samme øyeblikk som vi hører evangeliet og det får gjøre sin gjerning. Å leve som kristen er hverken et åndelig sus og glans eller en prøvetid hvor Jesus fra himmelen betrakter hvordan vi klarer oss. Nei, ikke i det hele tatt. Den gamle pakts mennesker klarte seg ikke og Gud stiller ikke en ny prøve for den nye pakts folk. Gjerninger, det vil si det hellige kristne livet, må hvile på en helt ny grunn. Og den grunnen er Kristus – den virkelig troen og fellesskapet med Kristus (ikke bare den Hellige Ånd) : ”Kristus i dere, håpet om herlighet” (Kol 1,27) ”Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre” (Joh 15,5) “For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning” (1 Kor 1,30-31) ”For dere krever jo et bevis på at Kristus taler gjennom meg. Og han er ikke svak mot dere, men han er sterk blant dere. For vel ble han korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft.” (2 Kor 13,3-4.)

ÅNDELIG SIKKERHET FINNES I KRISTUS
Du troende, du er i Kristus og han bor i deg. Han er sterk i de svake. Takk ham for din svakhet, for da får han plass til å være sterk i deg. Du lever et virkelig kristent liv i forening med Kristi underfulle lære allerede nå, i din hverdags-tro. Også englene ser det og gleder seg. Søk ikke åndelig sikkerhet i sterke opplevelser eller gjennom å døpe deg på ny. Kristus er i deg gjennom troen, og det er nok. I avløsningen gir Kristus tilgivelse og i nattverdens velsignede brød og vin, får du til og med spise hans sanne kropp og blod sakramentalt! Der er Guds nærvær mere virkelig enn du aner. Derfra sender han deg ut i hverdagen for å tjene din neste gjennom dine gjerninger. Derfor sier vi: Creeds n` deeds! (Tro og liv hører sammen)

Vesa Pöyhtäri Sions Missionstidning, Finland, nr:6-7. 2025.
Gjengitt med tillatelse.