Golgata, du skjensels minne,
Golgata, du frelsens tinde, –
døpt med hatets sorte dåp,
lysende som verdens håp.

Stille, leser, mens du skuer
helvedes og himlens luer:
himlens kjærlighet den milde,
helveds hat det blinde, ville.

Hør, nå lyder hammerslag –!
Hult de gjennom luften drønner,
og det er som jorden stønner
under dem til denne dag.

Korset reises. Skarpt det tegner
seg mot himlens dype blå.
Mangens kinn ved synet blegner
mens de stirrer mørkt derpå.

Hør – fra mengdens hese struper
som fra selve helveds gruber
stiger brølet, hviner, skjærer
opp mot ham som korset bærer:
”Hill deg, konge! Helt, du store
som så mange storverk gjorde!
Hvorfor nå så rent forsagt?
Stig dog ned og vis din makt!
Hill deg, konge! Helt, du store!”

- Hvilke eviglange timer!
Endelig de første strimer
gir av lyset atter håp,
da et mektig, klangfullt rop
som musikk fra korset klinger:
”D e t e r f u l l b r a k t !”
Og en fred
som et vift av englevinger
senkes over fjellet ned.