Jesu død på korset

Av Olav Hermod Kydland

”… fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset” Fil 2,8. Det største som har skjedd i universets historie er at Guds enbårne Sønn, den annen person i guddommen, kom til jord. Han ble kjød, menneske, født av jomfru Maria i Davids stad, Betlehem. Han var sann Gud og sant menneske.
Jesus kom for å frelse hele menneskeslekten fra synd og misgjerninger. Da vår representant, Adam, falt, førte det til at hele menneskeslekten falt i synd.
Hva ville så Gud gjøre? Hans kjærlighet til menneskene viste seg klart, som Joh 3,16 vitner om: ”For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”
Guds kjærlighet til menneskeheten var så inderlig og så stor at han “ofret” sin egen Sønn for å frelse den enkelte, som han hadde skapt.
Etter ca. 3 års virke, hvor Jesus forkynte at Guds rike var kommet nær, ble han anklaget og dømt til døden som en gudsbespotter, opprører og forbryter. Han gikk via dolorosa til Golgata. Her ble Guds Sønn, Menneskesønnen, som alt er skapt til, naglet til et kors av hedenske menn.
Han var lydig mot sin Far og lot seg korsfeste, den verste og mest forsmedelige måten å dø på. En filosof har sagt om denne død: “Å dø lem for lem”.
Tenk hvilken angst, lidelse og skam det var å bli korsfestet, med mange tilskuere i solsteken og med alle slags insekter, og nattens villdyr som brølte etter sitt bytte. Å bli korsfestet var umenneskelig, forferdelig og grusomt.
Men Jesus var lydig til døden, korsets død, for å frelse verdens mennesker.
Han bar alle verdens synder på seg, sonet dem og døde en stedfortredende død for at ikke jeg og du, som har tatt vår tilflukt til ham, måtte dø en evig død under Guds vrede og dom.
Men mange mennesker tar anstøt av dette budskapet. Det er en dårskap for dem. At en jøde, som ble hengt på et kors, skulle være Guds enbårne Sønn, er latterlig for mange. En dårskap. Tidsåndens fornuft kan ikke tåle denne lære.. Gud brukte et kors, et henrettelsesmiddel, i sin frelsesplan. Og en oppstandelse.
Dette er uhørt blant ikke-troende mennesker. De forstår ikke noe av dette. Bare ved Den hellige ånd kan et menneske erkjenne og akseptere at dette er Guds guddommelige frelsesplan.
Gud kunne ikke se på at hele menneske-slekten gikk fortapt, derfor satte han i gang sin redningsplan for å frelse den. Apostelen sier i Kol 1,13-14: ”Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskedes Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.”
Enhver som tar imot evangeliet og lar seg døpe, blir rettferdiggjort og født på ny for å leve i ”Guds elskedes Sønns rike”. Etter en tid, kort eller forholdsvis lang, ved Guds ledelse, tar han den enkelte troende opp i herlighet. (Se Salme 73,24!) Med herliggjorde legemer, fortsetter Guds barn å leve i “Guds Sønns rike” til evig tid.
Edin Holme skriver så fint om korset i nr. 248 i Sangboken:

Ditt kors, o Krist, ble verdens sol,
dets lys ei grenser kjenner,
ditt kors, o Krist ble ærens stol,
der livets lue brenner.

La slukkes alle lys på jord.
La stenges alle veie!
Den som har funnet korsets spor,
har evig nok i eie.
(Vers 1 og 5)