På en dramatisk måte brytes lys i mørke i beretningene om det som skjedde i påsken. Ondskapens åndehær stiller med hele sitt våpenarsenal. Ondskapen fyrste møter sin overmann. Jesus kaster ham ut ved å gjøre alle hans krav og råderetten over mennesker til intet. Joh 13,31.
Men midt inn i dette dramaet møter vi en av Jesu disipler. Han heter Judas. I de fleste sammenhenger hvor Jesus var involvert, hører vi lite til ham. Men denne siste påsken stiger han fram som en sentral person med sitt spesielle forhold til Jesus. Mange stiller mange spørsmål om hensikt og bakgrunnen for hans gjerning. Skal vi forstå dette må Skriften gi oss svaret.
Judas får et stedsnavn knyttet til navnet sitt – Iskariot. Noen hevder at Iskariot lå i Efraim ikke langt fra Sjilo i Samaria. Men de fleste knytter ham til stedet Keriot, sør i Juda. I så fall er han den eneste av Jesu disipler som vi vet om, som kom fra Juda. Faren hans het Simon. Joh 13,2. Antakelig var også Judas i kretsen rundt døperen Johannes.

Jesus kalte Judas.
Ingen av Jesu disipler søkte om å bli det. Alle ble de kalt av Jesus. Blant disse som ble kalt, var Judas. Matt 10,1-4. Han ble kalt inn i den indre kretsen rundt Jesus. De tolv. Ingen fikk oppleve å lære så mye som dem.
Jesu gav dem sin egen autoritet. I hans navn skulle de forkynne Guds rike, helbrede syke, drive ut onde ånder og andre plager. Luk 9,1.
Et spørsmål reiser seg. Kunne Judas med sitt liv gjøre tegn og under i Jesu navn? Skriften gjør ikke noe unntak for ham. Makten lå ikke hos disiplene, men i Jesu navn. Disiplene opplevde at mennesker som ikke hørte dem til, drev ut onde ånder i Jesu navn. Mark 9,38-40. Jesus forteller at på dommens dag er det mange som skal si til ham at de forkynte og drev ut onde ånder i Jesu navn. Men han vil ikke kjennes ved dem. Matt 7,22-23.

Utskilt blant de tolv
Selv om Judas er blant de tolv, står han alltid i en særstilling. Han nevnes sist av alle disiplene, og det blir føyd til – som forrådte ham eller lignende. Matt 10,4, Mark 3,19, Luk 6,16. Hos Johannes leser vi: ”Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel. Han talte om Judas, Simon Iskariots sønn. For det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv.” Joh 6,70-71.

Jesus visst hva han gjorde da han kalte Judas.
Jesus kjente Judas til bunns. Ingen sider ved hans personlighet, liv og ferd var ukjent for Jesus. Han visste alt om ham. De andre disiplene fikk også erfare det i Jesu selskap.
”Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste han hva som bodde i mennesket.” Joh 2,24-25.
Syndene som Judas levde i, kjente han inderlig godt. Derfor skiller Jesus så radikalt mello Judas og de andre disiplene. Jesus hadde omsorg for de fattige og lærte disiplene det samme. Men hos Judas ble dette bare et dekke. De fattige lå ham ikke på hjerte. Joh 12,6

.

Jesus betrodde Judas å forvalte pengene deres.
Det ligger en hemmelighet i dette. Jesus visste at Judas var en tyv, men hvorfor betrodde han både inntektene og utgiftene til han? Hvorfor skulle han skjøtte deres felles finanser? Jesu visste at han var uredelig, mens disiplene hans synes ikke å ha vært klar over det. Judas var flink til å skjule sine synder. Men Jesus så dem. Betrodde Jesus kassen til Judas for å hjelpe ham til å seire over sine svakheter og sitt hykleri? I så fall ble det en snublestein for ham. Han syntes at han lykkes med sine skjulte synder, sine dristige løgner og med å kamuflere sitt sanne jeg. Men så hadde han også en dyktig læremester i djevelen selv, – løgnens far og den listige slange. Likevel skal vi vite at den som prøver å lure Gud, lurer seg selv. Det fikk Judas erfare, og slik ender også djevelen. Jesus valg av Judas var et bevisst valg. Han valgte Judas fordi han skulle forråde ham! ”For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham.” Joh 6,64.

Hvem skulle føre Jesus i døden?
Yppersteprestene og folkets ledere hadde mislykkes i sine forsøk på å ta livet av Jesus. Hans tid var ennå ikke kommet. Men denne siste påsken var Jesu øyne vendt mot Jerusalem, og han taler åpent om at han skal lide og dø. Matt 16,21. Yppersteprestene ønsket det, men var handlingslammet. Luk 22,2. De ønsket ikke at det skulle skje på høytiden. Mark 14,2.
Tilbake stod en som Jesus hadde kalt og fra evighet bestemt til det. Judas Iskariot, for-ræderen – en av de tolv. Det mest utenkelige av alt.
Jesus visste fra begynnelsen at Judas ”var en djevel”, gjennomskuet fra første stund. Men hva betydde det at han var en djevel. Han var ikke selve djevelen, men hans utsending og fremmet hans gjerning. Derfor kunne Peter bli tiltalt som Satan når han fristet Jesus til å gå bort fra korsveien. Fordekt vandret Judas sammen med Jesu disipler. Ingen fattet noen mistanke til ham.
Men nå slo den guddommelige klokke de avgjørende slag. Tidspunktet Faderen hadde fastsatt av sin egen makt. Det er hans plan som utføres. Djevelen trer inn på arenaen etter Guds tillatelse. Det skjer i forkant av påskehøytiden.
Judas blir tvunget til å vise sitt sanne ansikt. Det skjer nå … “Det nærmet seg nå de usyrede brøds høytid, som blir kalt påske. Da for Satan inn i Judas, med tilnavnet Iskariot, …”. Luk 22,1-3.

Da fór Satan inn i ham
To ganger står dette. Hva betyr det?
Judas hadde hatt forbindelse med djevelen hele den tiden han vandret sammen med Jesus. Vi vet at han var en tyv og med tyveri følger løgner. Djevelen er løgnens far.
At Satan fór inn i Judas betyr nok at han tok herredømme over livet hans og hendelsene som fulgte. Ledet av Satan tok han kontakt med yppersteprestene og de ledende i folket. Det var et kjærkomment besøk. Endelig så de muligheten til å kvitte seg med Jesus som de hadde ønsket lenge. Pengemotivet hørte sikkert med. Men det står ikke at Judas krevde penger, men at de ble enige om å gi ham det. Fra da av søkte Judas en anledning til å forråde Jesus og overgi ham til yppersteprestene.

Påskemåltidet
Judas finner ikke den rette anledningen de første dagene. Dagen for påskemåltidet kommer. Alle Jesu disipler er samlet og spiser.
“De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham.” Joh 13,2.
Sterkt preget av kraftige følelser, sier Jesus, En av dere skal forråde meg. Det skaper forvirring blant disiplene. Mens de spiser, sier Jesus: En av dere skal forråde meg. Den som dypper hånden i fatet sammen med meg. På den måten ble Judas pekt ut, men ikke alle fikk med seg hva som skjedde.
”Og etter at han hadde fått stykket, for Satan inn i ham. Jesus sier så til ham: Det du gjør, gjør det snart!” Joh 13,27.
Hendelsene som nå følger, har en dirigent. Det er Satan og personen han bruker er Judas. Han leder morderne til Jesus. Ved å kysse ham, peker han ut Mesteren.

Judas liv ender i den største tragedie.
Om Judas sier Jesus: ”Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født”. Matt 26,24.
Videre omtaler Jesus ham som fortapelsen sønn. Joh 17,12.
Han gikk og hengte seg. Matt 27,5.
I Apg 1,18 får vi en dyster beskrivelse. ”Så styrtet han hodestups ned og revnet og alle innvollene hans veltet ut.”

Judas har en plass i frelseshistorien.
Judas har en spesiell plass i frelseshistorien. Det var profetert om ham. Jesus minner sine disipler om det.
”Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem jeg har utvalgt – men Skriften måtte bli oppfylt: Han som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg.” Joh 13,18.
”Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn – for at Skriften skulle bli oppfylt.” Joh 17,12. Det var profetien i Salme 41,10 som måtte gå i oppfyllelse. ”Også den mannen som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl i mot meg.” Sal 41,10. Judas var ikke i disippelflokken ved en tilfeldighet. Han skulle utføre Guds besluttede råd. Jesus kaller Judas – fortapelsens sønn. Han gikk fortapt – for at Skriften skulle oppfylles.
Gud plasserte Judas i flokken av Jesu disipler for å føre ham i døden. Det skjedde med Guds klare forutviten og forutsagt av profetene.
Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. Apg 2,23.
Judas var djevelens representant i disippelflokken. Han var til stede da Jesus talte til store folkeskarer, når han utførte sine mektige undere både i form av helbredelser, oppvekkelse av døde og mektige naturundere. Men han var også sammen med ham da han var alene i disippelflokken. I ensomhet på et fjell eller i et ørkenområde. Overalt var han til stede. Ingen kunne som ham uttale seg om Jesu liv og virke.
Når han trer inn for yppersteprestene etter at de har dømt Jesus, veier hans vitnesbyrd svært mye.
”Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak.” Matt 27,4.
Mange av dem som fulgte Jesus, kunne anklages for at de var forutinntatt. De elsket ham så høyt og ville se gjennom fingrene med uhumskheter som kunne finne sted.
Men var det annerledes? Han var djevelens øye som voktet på hvert steg, på hvert ord som ble sagt og på hver handling som ble gjort. Var det noe som kunne gi djevelen makt over Jesus? Ingen klanderverdige forhold ble funnet. Hos Jesus Kristus var det intet å anklage ham for. Vitnesbyrdet til Judas har derfor sterk vekt i denne sammenheng. Sammen med Pilatus og høvedsmannen erklærer han Jesu uskyld. Han ble de skyldfrie offerlam.
Samtidig viser det ondskapen sanne vesen. Den er villig til å overgi det største gode til den mest smertefulle død. Aldri har den djevelske ondskap blitt grundigere avslørt.

Judas står som en advarsel.
Selv om Judas har en spesiell plassforbindelse med Jesu død, er hans liv og holdninger en sterk advarsel til oss. Han viser oss hvor farlig fordekt synd er. Få mennesker har vært så nær Jesus som Judas. Han hadde lyttet til hans mange taler, sett spedalske bli renset, blinde fikk syn igjen, onde ånder måtte flykte, døde ble utfridd fra døden. I det ytre var det ingen som kjente ham bedre, men hjertelivet hans var dødt. Synden hersket. Han førte hykleriet til den ytterste konsekvens og gikk fortapt.
Han er ikke den eneste. På dommens dag skal det være mennesker som har talt i Jesu navn med kraftige gjerninger, tegn og under, men får høre av Jesus at han ikke kjenner dem. Formaningen skal nå oss med styrke. I dag om du hører hans røst da forherd ikke ditt hjerte.